Alt jeg skulle få tid til

Det var ikke måte på hva jeg skulle få tid til da jeg flyttet (midlertidig "kjære" NAV!!!!) til Marokko. Jeg skulle;

- Trene hver dag

- Pugge lesing med prinsen

- Pugge matte med prinsessen

- Generelt være en ja- mamma istedenfor en "vent litt til jeg får vasket av meg malingen"- mamma.

- Ta meg tid til å se hva jeg har i skapet istedenfor å dra på meg det som henger fremst.  

- Finne meg selv istedenfor å løpe fra meg selv.

Og ikke minst skulle jeg faktisk ha tid til å blogge. Det har jeg ikke hatt før, jeg har bare latet som. For så å måtte skynde meg ekstra med det jeg forsømte for å blogge. :P

Men nå...
Lekselesing med ungene rekker jeg, for den tiden er avsatt som hellig (!!!). 

Jeg er dessuten VELDIG flink til å trene, for der har jeg ikke noe valg ettersom jeg har satt Djengis- Khan på saken. I det minste en som er like målrettet og hensynsløs. :P

Men denne personen, som jeg i sin tid trodde jeg kunne temme ved å gifte meg med ham og sette to barn på ham (evt. var det kanskje omvendt ;)), er generelt veldig dyktig på å sørge for at jeg IKKE får tid til å gjøre alt JEG tenkte jeg skulle gjøre. Altså bortsett fra å trene. Noe som ifølge ham er det beste som finnes i livet. (Jeg er ennå ikke 100% overbevist!)

Det er mange grunner til at ekteskapet vårt røk i første omgang, men at han har totaldominerende stopp- og startknapp, mens jeg har 5 gir (og også benytter 1- og 2- giret... til rolig akselerasjon, evt. nedbremsing), er trolig en faktor som kan vektlegges. 

I det siste har jeg derfor begynt å tenke på ham som en slik monsterbåt som rikfolk leker seg med, og til tider dreper seg med (ref. prinsesse Caroline av Monacos andre ektemann, Stefano Casiraghi); Det går syyyykt fort... og ellers ligger bare slike båter helt i ro i vente på å gå sykt fort igjen.

De duger liksom ikke til å daffe langsomt mellom holmene med, eller til å fiske noen tonn sild med, eller som stødig hav-traver med tung last.

Om jeg var en båt er det akkurat det sistnevnte jeg ville ha vært. Et lasteskip som går stødig fra havn til havn på de store hav. 

Jeg går jevnt på. Stopper igrunnen bare når jeg må, men kan heller ikke skryte på meg noe racerfart. 

Derfor sier det seg selv at jeg stamper utålmodig når han har stopp- knappen inne, og det går heftige sjokk gjennom meg når han trykker "start" og speeder opp fra null til 100 på brøkdelen av et sekund. Overgangen blir for stor for min "motor". :S

"Kom igjen, kom igjen!!!" roper han, allerede før jeg har fått giret opp fra første- til andre- gir.

Og jeg kjenner jeg blir rød i toppen av at jeg utålmodig måtte vente for bare to minutter siden, mens JEG nå er for treg. *Grrrr*

Så hver dag forholder seg slik;

Jeg våkner og tenker "Ah... en deilig dag! Nå skal jeg bare strekke meg litt og så skal jeg...!"

Men før jeg har fått stukket meg det minste kommer "speedbåten" brasende.

"En ny deilig dag! Opp, opp, opp! Skal vi leke? Skal vi gå på stranden?? Skal vi reise inn til byen??? Skal vi besøke noen???? Skal vi trene????? Ja, selvsagt skal vi trene... kom igjen!!!!!"

Nå må det sies at han er såpass gentleman at han setter over kaffen til meg mens jeg forsøker å bråvåkne systemet med litt kaldt vann i ansiktet... MEN i det jeg har drukket tre slurker og begynner å virke står han allerede ved utgangsdøren og tripper. For på mystisk vis har han fått opp ungene, kledd på dem og stappet i dem frokost på den tiden det tok meg å trå ut av sengen, vaske meg litt og ta tre slurker kaffe.

Jeg kan SVERGE på at dette har tatt max ti minutter, men han insisterer... hver bidige gang... på at det har gått nesten en time siden han vekket meg.  

(Vekket meg forresten? Jeg var jo våken allerede... jeg ville bare strekke meg litt! ;))

Ok jeg skal innrømme, jeg er ingen morgenfugl. Derfor kan det hende det er litt rusk i tidsperspektivet mitt om morgenen. ;)

Jeg kan gjerne gå jevnt på hele dagen (og det meste av natten), men av og til må maskineriet hvile... og for min del er tidlig morgen tiden for det. Dessuten, tidlig morgen kan for meg gjerne vare til over kl 1200... OM jeg får lov. (En sjelden gang!) For av en eller annen grunn har kroppen min bestemt seg for at å sovne dypt skal man ikke gjøre før kl 05- 06 om natten. Frem til det dupper jeg i beste fall i en urolig søvn, hvor jeg stadig våkner og tenker på hva jeg heller burde gjøre enn å sove. Og derfor har jeg som regel nettopp sovnet dypt og drømmeløst når resten av verden mener jeg burde stå opp. 

Dette er forsåvidt en akseptabel ting å forholde seg til når jeg mååå stå opp for å få unger på skolen og selv gå på jobb, men det er FRYYYYKTEEEELIIIIIG irriterende når jeg slett ikke mååå en dritt, og hvor ungene gjerne hadde sovet en time til de også, om ikke den turboneger (...araber!!!...) speedbåten hadde vært så FRYYYYKTEEEELIIIG irriterende morgenfrisk. :S 

Men så kl 1400... når jeg endelig er kommet opp i jevn marsjfart... DA skrur han av motoren fullstendig. Da skal det spises, og så skal vi sitte på ræven og prate rolig... og sitte på ræven, sitte på ræven, sitte på ræven... osv. Helt til motoren min igjen har sluknet helt, av ren kjedsomhet. Da trykker han PLUTSELIG på start- knappen igjen, og jeg har fire sekunder på meg til å sjokkstarte motoren, hive på meg uteklær og sko, og halse etter. 

Dette gjentar seg så, med pinlig nøyaktighet, kl 1800 (te!) og kl 2200 (middag/kveldsmat!).

Så regelmessig at jeg ennå lever i troen på at jeg skal få dette innprentet i mitt system også. 

Men det har til nå ikke skjedd... og det er godt mulig det aldri vil skje. For om jeg aldri så mye vet de nøyaktige tidspunktene for når han trykker inn "stopp", så varierer tidspunktet for ny bråstart fra gang til gang, og fra dag til dag. :S

Og så "baktung" av last som jeg er... det er bråstart jeg sliter mest med! Å stoppe opp klarer jeg da alltid. Om det er aldri så kjedelig...   

Og som dette ikke er nok ber han meg også om å legge meg når kl er 2400!!!! :P

- Ja ja... tenker du sikkert nå...

- Hvorfor i all verden lar hun denne fyren styre hverdagen da????

Tja... jo... om jeg skal være ærlig (og det skal man jo være!) så er jeg faktisk ikke sikker på om hverdagene hadde blitt noe bedre om jeg fikk styre dem. ;)

For her i Marokko har jeg jo ikke noe arbeid eller skole som holder meg i ørene. 
(Det er nemlig deres far som får dem avgårde til skolen hver dag.)

Antagelig hadde jeg sovet til over kl 1200, og synes det var fabelaktig at ungene kunne spasere over til farmor for å få frokost i helgene.    

Så hadde jeg antagelig gått glipp av det meste gøye som skjer i løpet av dagen, fordi jeg hadde tastet på datamaskinen eller lest i en bok. :P

Og til slutt hadde jeg sett på intetsigende filmer på TV til langt på natt. 

Jeg er nemlig veldig rutinert når jeg har rutiner, men jeg finnes ikke rutinert når det ikke er faste rutiner å forholde seg til. 

Jeg står dessuten på til jeg stuper når jeg har plenty å gjøre, men når jeg ikke har plenty å gjøre går jeg nærmest inn i en slags dvaletilstand. 

Og jeg er faktisk ikke sikker på om jeg liker slik dvaletilstand. 

Det er deilig en dag eller to... men så er det igrunnen bare kjedelig! ;)

Så derfor får racerbåten...reproduksonen av Djengis- Khan... turboneger- araberen... Osama Bin Light... eller hva jeg nå skal kalle ham... styre slik på. 

OG jeg jeg kan vel også innrømme at det, etter flere år ved roret alene, er ganske deilig at en annen styrer fart og retning. :)

Man kan vel si at jeg elsker å hate det... og evner å se ganske så humoristisk på både bråstartene- og - stoppene. :)

Og kanskje kanskje kan jeg med tiden lære "racerbåten" at det finnes mye mellom brå- start og - stopp? 

Jeg har riktig nok ikke mye håp om å lære ham å faktisk nyte mellomtingene, men jeg er i det minste ganske god på å sinke ham litt. Hehe

For det er sååå deilig å strekke seg litt på morgenen!!! :) Og sorry... det nytter ikke å prøve å få meg til å vaske meg, sminke meg og kle meg på fem minutter! Så jeg "vinner" uansett i det å bestemme fart når jeg "må".  ;)

Klem fra (utflagget lasteskip)

     

Racerbåten og hans "lekekamerater". :)