Ikke helt etter planen, men...

Angående peis...

I går (eller onsdag... vi har visst tippet midnatt ;)) skulle jeg få skikkelig peis. I stuen.

Derfor sto jeg og rev ned veggen der den skal stå til kl 02 natt til onsdag.

Selv om jeg hadde avtalt dette en uke i forveien. 

Hvorfor det?

Jo, fordi min mor skulle være barnevakt tirsdag ettermiddag, og jeg var redd for å gi henne hjerteattakk dersom hun kom hit og fant stuen med ene veggen revet ned. 

Bedre at hun kom hit og fant en peis... ferdig oppsatt. Tenkte jeg. :)

For min kjære mor er nemlig så bekymret over alle prosjektene mine. 

Eller hun blir matt, som hun sier. 

Så jeg tenkte jeg skulle være særdeles hensynsfull (dog ikke like hensynsfull ovenfor naboene. ;))... for hun kunne jo ikke bekymre seg ovenfor noe som allerede var ferdig! 

Tenkte jeg.

Men sååå... på onsdag morgen ringte ovnsmontøren og sa at montering av peisen dessverre måtte utsettes grunnet at to i firmaet var blitt syke. 

Utsettes til fredag.

UGHHH! 

Min mor skulle være barnevakt i ettermiddag også, siden jeg da også skulle jobbe sent.

Og der var jeg altså uten stuevegg. Og uten peis. 

Og min hensynsfulle plan gikk opp i røyk.

Ja, i frostrøyk får vi si... siden jeg altså står uten peis... og biopeisen ikke duger til annet enn å lage frostrøyk den også. 

Som om det ikke var nok at stuen manglet en vegg ligger det materialer i stuen, det står stendere til bygging av rammen til peisen i trappegangen, og i underetasjen måtte min mor trakke over en påbegynt sengegavl for å få lagt ungene. 

Ja, ikke så lett å se at det skal bli sengegavl heller. ;)

Og så gipsplater som står oppstilt på soverommet mitt. Men de så hun jo på tirsdag. ;)

Man kan trygt si at det var med delte følelser jeg gikk på jobb i dag.

Og jeg ventet på telefon. 

På et "Hva i all verden...??????"

Men min mor ringte ikke. 

"Ja, da får jeg det når jeg kommer hjem da!" tenkte jeg... og håpet stillheten ikke var grunnet et virkelig hjerteattakk. Altså ikke et mentalt "Nei, hva har min datter NÅ funnet på... jeg tror jeg faller om!"- liksom hjerteattakk.

Slike som kan være ille nok til å stå og rive veggen om natten for å unngå dem, men som ikke er dødelige, slik egentlig.

Ja, egentlig ganske langt ifra. ;)

Så kommer jeg hjem... og der sitter min mor smilende i sofaen.

Ja, smilende!!!!!

Tenkte seg til!

Men joda, jeg fikk nok høre det.

"Etter disse prosjektene er det pause, er det ikke?"

Kjære mamma.... jeg kan dessverre ikke love det! 

Og jeg kan heller ikke love at du aldri mer vil komme til manglende vegger og materialer spredd i hele huset. Eller til andre verre ting... som jeg ikke har kommet på å gjøre ennå, men som jeg sikkert kommer på.

Men jeg vil bestandig gjøre et forsøk på å være hensynsfull. Så du ikke skal bekymre deg for at jeg tar meg vann over hodet.

Men som jeg vet at du egentlig ikke får noe hjerteattakk, og at du egentlig er litt stolt over at jeg står på, så vet du at jeg er uhelbredelig.

Og egentlig liker vi hverandre slik... gjør vi ikke? :)

Jeg vet iallefall at jeg elsker deg slik. 

Elsker at du er så glad i meg at du bekymrer deg.

Og elsker deg for at du er stoler slik på meg at du bekymrer deg med et glimt i øyet.

Og derfor takler at det mangler en vegg og slikt. 

Du er verdens beste! 

Det var igrunnen bare det jeg ville si. :)

Klem