For lite, for sent!

Den siste tiden har en heller dårlig utført radioreklame snakket meg i øret til stadighet, og i dag dumpet det også en liten "avis" med samme budskap ned i postkassen min. 

Jeg forstår jo av dette at de som ensidig har tatt den isralelske siden i den pågående konflikten nå omsider har tatt en slags konsekvens av at vindene blåser kaldt mot deres front, og nå gjør et desperat forsøk på å snu bildet av Israel og deres forsvarere. 

Denne konflikten interesserer meg, trolig over gjennomsnittet, ettersom jeg vokste opp med en bestemor som var israelvenn i hjerte og sjel. Fra jeg var bitteliten fikk jeg derfor høre om de snille israelerne som kjempet mot de slemme palestinerne, til jeg trodde alle israelere gikk rundt i englekappe og palestinerne hadde tilsvarende horn i pannen. På barneskolen lærte jeg dessuten om jødeutryddelsen, og bildet av de stakkars jødene, som ennå måtte kjempe så desperat for sitt land og livets rett ble derfor om mulig enda sterkere. 

Sjokket var derfor tilsvarende stort da jeg ble tenåring og oppdaget et helt annet bilde. I flere år regelrett sugde jeg derfor til meg alt av informasjon fra begge sider av konflikten. Og jeg ble rasende! 

Fy søren som jeg var blitt lurt!

Fremdeles gråter jeg som et barn når jeg ser filmer om hvordan nazistene drepte jøder. Bare fordi de var jøder. Uforståelig!!!! 

Og jeg hulket meg gjennom hele Saras Nøkkel. 

Igjen, uforståelig at slikt som det faktisk kunne skje!!!! 

Men jeg gråter også når jeg på dokumentarer ser israelerne kaste søppelet sitt ned i hodet på palestinerne, som den største selvfølge. 

Jeg gråter når en 80 år gammel palestiner er kastet ut av hjemmet hun har hatt hele sitt liv, fordi en jødisk familie hevder veto på det... siden de antagelig/kanskje/kanskje ikke hadde noe slekt som levde på det området... på 1500- tallet!

Jeg gråter når 5-6 årige isralerere roper nazister til utlendinger som kommer for å plukke oliven som gir en palestinsk familie et livsgrunnlag. Oliven de ikke kan plukke selv, uten å risikere enda alvorligere trakassering. Ja kanskje livet. 

Og jeg gråter når jeg ser israelske kvinnelige nybyggere spytte på og kalle sine palestinske medsøstre "Hore... din arabiske hund! Hoooore!"

Jeg gråter, fordi det er historien om igjen!

Historien om å anse en annen rase, en annen type mennesker, som så mindreverdig sin egen rase og type menneske at man rett og slett mentalt har frarøvet dem et menneskeverd. 

Skadedyr, kalte nazistene jødene, og ville derfor utrydde dem. 

Kakerlakker, hunder, rotter har jeg hørt israelere omtale palestinerne som.

Og det er så utrolig trist, så vanvittig uforståelig, at et folkeslag som har opplevd så mye vondt som det jødiske folkeslaget, nå gjør det samme mot et annet folkeslag.

Lærer vi mennesker aldri av historien? 

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil, var Egners kloke Kardemommebylov. Den eneste loven man egentlig skulle trenge!

Barnekunnskaper... og likevel virker det helt umulig for menneskeheten å leve etter den.

Skaper man menneskeverd, skaper man fred, sier Nordahl Grieg så klokt i sin vise. 

Visen vi nordmenn i 2011 tok til oss i vårt hjerte på en helt ny måte etter terroraksjonen i Oslo og på Utøya. 

Og det er sant! Skaper man menneskeverd skaper man virkelig fred! 

Å drepe "skadedyr, kakelakker, hunder og rotter" kan nok på sett og vis virke fornuftig, men om man anser sin motstander som et likeverdig menneske, med tanker, følelser og fremtidsdrømmer på lik linje med dem man selv har, ja da er det vanskeligere å ta liv, og mer fristende å gå i en dialog for fred. 

Jeg forstår derfor behovet for å anse sin motstander som noe mindreverdig, noe man har en legal rettighet til å trakassere og drepe... men det innbarkede hatet som får en 5-6 åring til å rope "Nazist!!!" etter selv de som rekker ut en hånd til menneskene bak fiendebildet... det er rett og slett utrolig skremmende! 

Jeg setter pris på at de som forsvarer Israel nå tar konsekvensen av de kalde vindene som blåser, og forsøker å snu på dette. Jeg leste derfor "avisen" fra perm til perm. 

Jeg håpet nemlig å finne en håndsrekning i den.

Et bittelite tegn på at de som forsvarer Israels handlinger tar konsekvensene av hvorfor vindene er begynt å blåse kaldt mot deres front, selv i et land som Norge. Hvor israelvennligheten en gang i tiden VAR veldig stor og grunnleggende. 

Jeg fant dessverre ingen håndsrekning. Bare et ensidig forsvar for egne handlinger og eget syn. Og overhodet ingen ydmykhet i forhold til at det kanskje er grunner til at vinden snudde. Det er bare de som mener noe annet som tar fullstendig feil, og som har for lite kunnskaper, er budskapet. 

Så kjære israelvenner... dette var for lite, for sent! 

Jeg også ønsker et sterkt, godt og fredelig Israel! 

Jeg ber dere derfor forsøke igjen! Med et reelt forsøk på å møte kritikken MED en dose respekt for den!!!! 

Glem heller ikke at ved staten Israels opprinnelse var det israelerne som ble stemplet som terrorister av store deler av verdenssamfunnet. Og sionistiske terroristers voldshandlinger mot både briter og palestinere er det som la grunnlaget for mye av det som kalles Israel i dag. 

Historien skrives av seierherrene sies det... men denne kampen er jo ikke ferdig utkjempet, så en dose måtehold i beskrivelsen av den andre sidens frihetskjempere hadde gjort seg. Men først og fremst er det en håndsrekning jeg savner... og ydmyhet over den kritikken verdenssamfunnet retter mot Israel. 

Israel hadde på en måte alle kort på hånden, da israelerne kunne flyte på den kollektive dårlige samvittigheten over ugjerningene som ble foretatt under andre verdenskrig. Det er ikke det norske folket eller verdensamfunnet ellers som har fratatt Israel disse kortene!!! De kastet Israel så skjødesløst fra seg selv gjennom tiår med grusomheter mot palestinerne. 

Så joda, jeg er med Israel mot fred, som det så pent står på "avisen" jeg mottok! 

Jeg venter bare i spenning på at Israel faktisk tar initiativ til det.

Og jeg er så redd jeg venter forgjeves. 

    

Å banne i kirken

Ja, akkurat det har jeg tenkt å gjøre nå. For det er mye man skriver om på en interiørblogg, men man berører helst ikke "krig og fred og religion og sånn"!

Det nærmeste jeg har lest med snev av politisk ytring her i interiør- bloggverden er et opprop om å tenke seg om før man kjøper pelsprodukter. Med mindre man da kaller oppfordringer om å ta vare på hverandre som politikk. Hvilket det faktisk er, i en hyggelig liten målestokk. :)
Ja, man skulle jo nærmest tro vi alle lever i en lykkelig barneboktilværelse, når vi man vandrer rundt her i interiørbloggland. ;)

Har ikke interiørbloggere interesse for noe annet enn interiør? Leser vi ikke aviser og lukker vi ørene når folk diskuterer politikk og religiøse spørsmål?
Jeg tror interiørbloggere er helt som andre folk på disse områdene, men likevel er interiørbloggland blitt en frisone for slikt. Sikkert sundt også det, men i dag har jeg lyst til å skrive om religion. Eller egentlig politikk... i et større bilde. Er du religiøs hårsår anbefaler jeg deg derfor å avslutte lesingen akkurat HER. ;)

Går vi langt tilbake i tid "fantes ikke" den Gud vi kjenner til i dag, og som både kirken og andre store verdensreligionene forkynner om. Noe som egentlig er et tankekors, ettersom de tidligste "moderne" menneskene burde ha historien om skapelsen og Adam og Eva tettere i minnet. Tvert imot er det mange funn som tyder på at de første menneskene tilba selve jorden, og ikke minst kvinnen, som en representant for den fruktbarheten selveste moderjord har gitt og fremdeles gir som gave til menneskeheten.

Hvordan tilbedelsen artet seg er gått i glemmeboken, slik utallige guder, gudinner og trosretninger har kommet og gått gjennom historien. Trolig har ulike behov og ulike situasjoner fremmet behov for ulike guder opp gjennom menneskers og samfunns utvikling. Men at det finnes noe større enn oss menneskene, noe vi kan vende oss til, og be om hjelp og støtte fra, har det alltid vært, i enhver kultur menneskene har etablert.

Etterhvert som menneskene utviklet større mobilitet og også ble så mange at konflikter mellom ulike kulturer nærmest ble uunngåelig kom muligheten til å "bre ut" religiøse ideer. Og det er i den religiøse historien som i krigshistoien; Historien for ettertiden skrives av seierherrene.
Når en kultur ble beseiret ble også deres guder beseiret, mens seierherrenes guder fikk leve videre. Til de også evt. ble slått ned.

I vår del av verden er det i dag tre hovedreligioner som fremdeles eksisterer i den grad at de påvirker våre liv. Jødedommen, kristendommen og islam. Tre religioner med samme utspring og med samme Gud, og hver med så mange tilhengere at det er lite trolig en av dem kan slå ut de andre, i en verden da store ressurser settes inn for å hindre muligheten for at en kultur kan slå ut en annen... og dermed også vinne "religionssannheten". Slik det var muligheter for tidligere.

Men det betyr ikke at det ikke gjøres forsøk på dette. Tvert imot lever vi i dag i en verden hvor konfliktene mellom religionene er svært synlige og til dels svært brutale. Slik det alltid har vært skyver maktsyke mennesker religionen foran seg og bruker medmenneskenes behov for å tro på noe større til å opphøye seg selv til "guds redskap", i tillegg til at de utnytter et av menneskenes svakeste punkt; Behovet for å  føle seg bedre enn "de andre".

"De vantro" heter det i religiøse termer, "De teite, de dumme og de rare", sier barn, når de i skolegården gjør akkurat det samme. Peker ut noen som er "annerledes", som de kan rakke ned på... og dermed føle seg selv som blandt de heldige "innvidde" og sterke. Det siste kaller vi mobbing, og vi har kampanjer mot det.
De farligste mobberne i verden er imidlertid voksne mennesker.
Like sterkt som menneskets behov for en større makt har vært, og fremdeles er, like sterkt er menneskets behov for å føle seg bedre enn "de andre".
Som man finner en Gud i hver kultur finner man også noen "de andre". Tatere, jøder og sterke kvinner ("hekser") er blandt dem som har fått føle på å være "de andre" opp gjennom historien, og det er alltid noen som får denne rollen. Alltid!

Hele religionskonflikt- hysteriet er temmelig ironisk egentlig, ettersom de tre hovedreligionene i konflikt i den vestlige verden (og litt sør- og litt østover) er søskenreligioner, med samme Gud og samtlige med et budskap om fred og medmenneskelighet.

Jeg er selv som de fleste andre. Jeg håper og tror det finnes en større makt enn oss menneskene, som jeg kan hente råd og styrke fra når det røyner på. I tråd med samfunnet jeg er vokst opp i tenderer jeg til å tenke på denne makten som Gud, den ene allmektige faderen. Jeg kan tale "presten midt imot", men likevel er mitt gudebilde så absolutt preget av det gudebilde min kultur fremholder som det riktige. Uansett om man kaller seg troende eller ikke. Det ville ikke falle meg inn å se for meg Gud som en kvinnefigur med slangearmer, slik det trolig ville falle seg naturlig om jeg vokste opp i en helt annen kultur. Jeg tenderer også til å tenke at vår kultur har fordeler andre kulturer ikke har, og at jeg er sååå glad for at jeg er norsk.

Man skal ikke lenger enn til Finland eller Danmark for å finne betydelige kulturforskjeller i forhold til den "norske normen". Eller til Storbritania eller USA for den saks skyld... men merkelig nok synes det som vi mennesker frykter kulturforskjeller mer når de av annen kultur også ser anderledes ut enn oss. Skjønt det trenger ikke være store forskjeller!

Det finnes ting i andre kulturer jeg på ingen måte kan få meg til å forsvare, som f.eks. omskjæring av jenter, barnebryllup og steining. Brutale maktovergrep, uansett begrunnelse! Men jeg personlig har vært så heldig at jeg har fått oppleve en islamsk kultur "fra innsiden". Utrolig spennende, men mest av alt en tankevekker av de aller største. For jeg hadde alle mulige fordommer. Ja, til og med mange jeg ikke visste jeg hadde før jeg hørte dem briste med et brak. Jeg fikk så mange aha- opplevelser at jeg ikke engang kan fortelle om dem her, fordi det ville fylle mange sider. Og fordi mine opplevelser ikke er nok til å påvirke andre.

Fordommer ryker ikke enkelt og greit ved at noen forteller deg at de er vranglære. Man må se og oppleve det selv! Derfor oppfordrer jeg heller; Reis ut i verden og møt mennesker og kulturer med åpne øyne og barnslig nysgjerringhet. Observer forskjellene, men la ikke ufarlige forskjeller i levesett forblinde deg i forhold til MENNESKENE. Da lover jeg deg at mange troll vil sprekke i solen. ;)

Og om man sier Gud, Allah eller Jahve... ærlig talt har det noe å si da? Det er jo samme Gud! Mange guder har kommet og gått, men denne ene står igjen i vår del av verden. Skal vi la stormobberne i verden diktere oss til å tro at relativt små trosforskjeller er et problem som må løses på liv og død?

Ekstremister er farlige, uansett ståsted, men den største trusselen i verden i dag er at vi faktisk lar disse høyrøstede bøllene prege våre syn på hverandres kulturer. Kulturer som innen hver av religionene ikke engang er ensartet. Vi lar oss lede til å tro på konstruerte forskjeller og på konstruerte likheter. Og dermed lar vi bøllene, mobberne, nyte godt av sin egen stemme og makt til å skape en front mot front situasjon i verden, som egentlig er helt meningsløs.

En del kloke hoder mener at de farligste potensielle terroristene i dag er andre- og tredje- generasjons innvandrere, som er oppvokst i godt integrerte familier. De som har vokst opp med følelsen av at deres "nye" hjemland ER deres hjemland (selvsagt... de er jo født og oppvokst der!) og som ble behandlet som en likemann, en hvermannsen, frem til terrorfrykten tok slik overhånd at de ble mistenkeliggjort i alt og ingenting. Forvirringen og fortvilelsen ved dette skaper en identitetskrise, som i verste fall kan føre til et enormt hat mot kulturen de følte som sin egen, men som vendte seg mot dem.
Om dette er sant er vi mange som er skyldige i å "skape terrorister". Og personlig tviler jeg ikke på at det finnes sannhet i dette... den psykologiske dynamikken i det er rett og slett forståelig!

Onde mennesker finnes, men de har ikke en særskilt religion, kultur eller hudfarge. Min drøm er at disse individene, bøllene og mobberne, de farlige krigshisserne, etterhvert blir gjennomskuet for det de er; Mennesker som ønsker makt til egen opphøyelse og vinning, og ikke som representanter for hele folkeslag. Og iallefall ikke som representanter for en Gud/Allah/Jahve som taler nestekjærlighet!

"AMEN"

      

Alle bildene er fra google.