♥

I mitt hjerte sitter en due, 

rømt fra en magikers hatt.

Den bruser med sine hvite fjær, 

den kurrer så kjærlig hver natt.

Det er en slik søt liten due

-i mitt hjerte har den sitt hjem-

skjønt nebbet hakker i mitt kjøtt og blod, 

til tårene pipler frem.

I mitt hjerte sitter en havørn, 
den stolteste Gud har skapt.

Den brer sine vinger i praktfullt spenn;

Til den er mitt hjerte tapt!

Det er en slik vakker havørn
-i mitt hjerte fant den sin ro-
skjønt klørene fester grepet, 
og river mitt hjerte i to. 

I mitt hjerte sitter en ugle

- fra de mørkeste skoger den kom.

Den sitter så ganske stille, 

og lytter til andres dom.

Det er en slik klok liten ugle

- fra den får mitt hjerte fred-

dog smerter dens tause spørsmål mest;

"Hvorfor tiet vi hver gang vi led?"

Tenker på deg min venn

♥♥♥

   

Det glemte jippi

Min eldste sønn, som vokste fra alderen der foreldrene anses som feilfrie for minst et par år siden, sier bestandig at jeg aldri tar meg tid til å nyte at jeg har gjort ferdig et prosjekt før jeg hopper i et nytt. Og vet dere hva... jeg må innrømme at han har mye rett i det. ;)

Og derfor tok det meg også et par dager før jeg innså at jeg har faktisk pusset opp ALLE rommene i huset nå. :)

Badet nede var det siste rommet. :)

Så litt sent, men JIPPI!!!! :)

Og da jeg faktisk tok meg et øyeblikk til å kikke meg rundt måtte jeg innrømme at jeg er stolt av hjemmet mitt. 

Joda, jeg ser fremdeles forbedringspotensiale... jeg ville ikke være MEG om ikke... men du verden så mye jeg HAR fått gjort! :) 

Det ER lett å glemme å nyte fremgangen, når man i hodet har tusen tanker om hva som skal og bør gjøres videre. Men akkurat her og nå, når jeg faktisk har forlatt hjemmet mitt for et år (forhåpentligvis ;)), sitter jeg faktisk og kjenner på at jeg er fornøyd. At det som ennå "mangler" ikke er så viktig. For jeg synes jeg har fått det fint... og Villa Kaos er blitt et hjem jeg gleder meg til å vende tilbake til når oppholdet i Marokko er over.  :)

En riktig så deilig følelse igrunnen. :)

Så nå er jeg bare innom og sier farvel for en stund.
Jeg lar høre fra meg! Next time from CASABLANCA. :)
(Nå fra eksotiske Sogn. ;))

Klem

    

Fordoms- mail

For en tid tilbake siden fikk jeg en mail jeg egentlig ikke hadde tenkt å kommentere. Men jeg har tenkt mye på den, og derfor velger jeg likevel å sette ord på noen av disse tankene. 

Mailen ble mottatt like etter jeg hadde uttrykket glede over å reise til Marokko, men vedkommende hadde tydelig lest seg gjennom hele bloggen min, og var rimelig skarp i sin dom. Jeg var en utlendigshore! Men det verste var visst at jeg gikk i spissen for muslimene, og nærmest banet vei for dem inn i vårt land og kultur med min naive positivitet ovenfor deres kultur. Og var jeg stolt av stilen min hjemme? Glem det! Å blande inn muslimske elementer i interiøret var rett og slett en forsøpling av hjemmet mitt. 

Han eller hun (Ja, hva kan det skjule seg under "Mvh. R"? Og med vennlig hilsen forresten? Hm!!!)) ville gjerne gjøre meg oppmerksom på at utrolig mange lo av den dritten jeg så stolt viste frem. 


Nå var jo denne R såpass "redelig" at vedkommende sendte en mail, istedenfor å legge inn en kommentar på bloggen som Anonym. På den måten hadde jeg jo muligheten til å svare direkte til personen, selv om det var en intetsigende hotmail adresse. 

Og da antar jeg dere tenker at jeg svarte langt og velbegrunnet. Men det har seg slik at vi som forsøker å bedrive kaoskontroll til tider er veldig opptatt med "meg, mitt og mine". Spesielt når man har en nært forestående reise i sikte. Så svaret mitt ble enkelt "Takk for dine synspunkter og råd! Nå blir jeg nok sikkert et nytt og bedre menneske!"


Nå er det jo en viss fare for at et menneske som ser verden i "svart og hvitt" ikke forstår verken sarkasme eller ironi, men der og da følte jeg ikke for å bruke mer tid på vedkommende.  Og selv om h*n også kom med "positive" tilbakemeldinger, som at "... jeg tror du egentlig, innerst inne, vet bedre enn du gir uttrykk for..." så føler jeg nok, som mange, en slags avmakt i forhold til å gå inn i diskusjoner med slike mennesker. 
Det blir som å skulle forklare alle fargenyanser til en som er født blind. Man kan gjøre sitt beste, men om det oppfattes slik man mener å formidle det forblir ganske så uklart. 


I mine øyne er slike mennesker en god blanding av uvitenhet, redsel lik den unger føler for trollet under sengen og en hang til å mene seg bedre enn andre. Og jeg mener rasister og høyreekstreme har mer til felles med radikale, voldelige muslimer enn de har til oss vanlige "middelmådige" og moderate, som mener mennesker er så gode eller onde som de er, uavhengig av religion eller hudfarge. 
Det er det samme som driver rasister som driver ekstreme islamister. Altså uvitenhet, redsel og hang til å føle seg bedre enn andre. Et sammensurium vi gjerne benevner som fordommer. 


Jeg føler meg svært heldig som har fått lære å kjenne en muslimsk kultur fra innsiden. For mange "troll" sprakk da i solen for meg også. 
Ja, for tro ikke at jeg er helt fri for fordommer! 
Men jeg så og opplevde, og dermed lærte jeg også i praksis at mennesker er mennesker. Uavhengig av rase og kultur. 
Muslimene jeg har lært å kjenne er i det store og hele som meg og deg; De gleder seg over ting, sørger over ting, forelsker seg, osv. 
De ønsker mer enn noe annet at de selv og deres kjære får leve et godt liv. Et fredelig liv, hvor de ikke mangler noe vesentlig, og hvor det er mer gleder enn sorger. Og de bekymrer seg, som oss, over de sinna individene i verden. De som truer dette med å få leve et godt og fredelig liv. 


Ja, det er kulturforskjeller! Det har jeg skrevet en del om før, men jeg har til gode å sette en konklusjon på hvilken kultur som er best, slik egentlig. 
Jeg kan ikke sette en slik konklusjon, for jeg er for tilpasset egen kultur til å se dette helt objektivt. 
For meg personlig passer den norske kulturen meg best, fordi jeg er oppvokst i den og formet etter den. Men jeg har også sett og opplevd at mennesker fra andre kulturer, som kommer til Norge, føler at det vi mener er individuell frihet og selvstendighet... og bra ting... er ensomhet, egoisme og kulde. For den største forskjellen i kulturene, den norske og den marokkanske, slik jeg har opplevd det, er den levende storfamilien, som de har, mot det mer individuelle livet, som vi har. 


Det er positive og negative ting med begge deler, så det er ikke noe av dette som er mest "riktig eller feil"... det er bare forskjeller! Og rimelig ufarlige forskjeller!


Plager det egentlig oss at de har oldemor boende hjemme og er fire generasjoner under samme tak? Og at de tar viktige beslutninger i samråd med hele familien mens vi tar dem hver for oss? Er det farlig at de er 7-10 rundt middagsbordet, mens vi er 1-4? At de kanskje er 3 voksne som sover på samme rom, på tepper, mens vi gjerne har en dobbeltseng for oss selv? 


Ærlig talt, det ville plaget meg å leve slik som dem, nå, fordi jeg som nevnt er tilpasset det livet vi lever i Norge. Men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at vår kultur er bedre enn deres. Det er jo mer ensomhet her, flere eldre som sitter alene på gamlehjem og flere som er plaget med depresjoner og utbrenthet. 
Likevel ville jeg ikke byttet med livet de fører. Ikke fordi deres måte å leve på er feil, men fordi jeg ikke er formet til å leve slik. Jeg er formet til å elske min individuelle frihet, mitt helt eget hus, min dobbeltseng som jeg breier meg i alene, osv. 

Det tok også litt tid, ja faktisk noen år, fra jeg ble introdusert for min marokkanske familie til vi fant en balanse mellom deres "jo flere, dess bedre"-  og "vi må jo vise at hun er velkommen, ved å være rundt henne hele tiden"- holdninger og min trang til alenetid. 
De mente det så godt når de samlet hele slekten rundt meg, og de besøkende som kom ble værende i flere dager og netter. Og de hele tiden sørget for at jeg kom til duk og dekket bord. I tillegg til at de vasket både klær og hus for meg. 
Jeg hadde jo ferie, jeg var ønsket der... og det var den måten de viste det på. 

Men i hodet mitt "kokte det over". Jeg ble stresset av at det hele tiden var mange mennesker rundt meg. Jeg likte ikke at de føyset meg ut av kjøkkenet når jeg ville lage meg noe så enkelt som en kopp kaffe, for så å servere meg både kaffe og kaker 5 minutter senere. Jeg hadde jo bare hatt lyst på kaffe, ikke kaker!
Og mitt skitne undertøy... herregud, kunne de ikke la meg vaske det selv?!

Jeg forsto at det var ment vennlig, men jeg følte meg hjelpeløsgjort og avfeid. Følte de reduserte meg fra selvstendig kvinne til en slags dukke... og jeg  kjente jeg ble trassig nærmest. 
Dessuten fantaserte jeg om å kunne hente meg et stort kjøretøy med skuffe og regelrett måke hele slekten ut av leiligheten. 
"Gi meg luft!!!" skrek det i meg. 

Ikke kunne jeg si fra på en skikkelig måte heller, grunnet språkproblemer. 
Tvillingenes far måtte tolke det jeg ville si, og for ham var det også vanskelig å forklare familien at deres vennlige handlinger ble for mye for meg. 
Han var redd de ville føle seg avfeid og avvist. Så det måtte gjøres mildt og skånsomt. 
Grensene måtte settes litt og litt. 
Og det måtte selvsagt kompromisser til. 
Det var ikke bare de som skulle forstå og tilpasse seg meg. 
Jeg måtte også være villig til å forstå og tilpasse meg. 

Nå har vi en fin ordning på det. Litt mer slekt rundt enn jeg setter pris på til tider, og jeg får litt mer alenetid enn de setter pris på. 
Men grunnet den gjensidige respekten vi har for hverandre er det ikke sure miner fra noen av oss. 
Jeg ser dessuten gjennom fingrene med at svigermor fremdeles vasker mine klær, selv om jeg fint kan klare det selv, og svigermor stagger sitt behov for å sende eskorte med meg når jeg skal handle, gå i hammam, ol..

Med små varsomme steg, i kjærlig respekt for hverandre, har vi funnet en balanse vi alle kan leve med. Tross kulturforskjellene, som er der, men som ikke er farligere enn at respekt og vilje til gjensidig forståelse kan veie opp for dem. 

Så kanskje er jeg en av dem som "går i spissen for muslimene og baner vei for dem inn i vårt land og vår kultur". 
Men jeg vil hevde at jeg ikke gjør det med naiv positivisme. 
Jeg "baner vei" med kjennskap og forståelse! Kan fortelle, av egne erfaringer, at det er en vei mellom våre kulturer. Når det er vilje til kommunikasjon, og en gjensidig respekt for de heller ufarlige forskjellene som gjør oss ulike. 

Det er en vei... en bro... mellom oss! 
Over forskjellene som faktisk handler lite om religion, og langt mer om innarbeidede kulturelle forskjeller. 
Broen er forståelse for disse forskjellene... uten å tenke "ovenfra og ned" at vår måte å leve på er bedre. At de burde bli som oss. Ensidig forstå og tilpasse seg oss. 

"Annerledeshetene" har mest av alt sitt utspring i at vi rett og slett er vokst opp i forskjellige kulturer, og er perfekt tilpasset den kulturen, den konteksten, vi er vokst opp i. 
Og selv om disse annerledeshetene kan oppleves skremmende, fordi vi er perfekt tilpasset en annen måte å leve og tenke på enn dem , så er ikke forskjellene mellom oss verre enn at gjensidig forståelse og respekt er den eneste broen vi trenger. 
For mennesker, både vi og de, er tilpassningsdyktige. 
Vi evner å finne mange veier mellom ulikhetene. Når viljen er der. 
Og når trangen til å tenke "Min måte å leve på er best... du må ensidig tilpasse deg meg!" legges bort. 

Mitt møte med en annen kultur, og veien til å finne balanse mellom meg og mine behov, og min marokkanske familie og deres behov, er et slags minikosmos. 
På samme måte som et forhold, et ekteskap, er et minikosmos. To ulike individer som må tilpasse seg hverandre, lære seg å leve sammen, er like komplisert som å få to kulturer til å fungere sammen. Og like enkelt. 
Gjensidig respekt og forståelse! Vilje! 

Verre er det ikke! Mer skremmende enn det er det ikke! 

Og slik et velfungerende ekteskap er det, er en slik kulturrelasjon berikende. 
Når man ikke lenger skremmes av ulikhetene kan man lære av dem. 
Revurdere eget ståsted, som er automatisk innarbeidet av den kulturen man er vokst opp i, og adoptere bra tanker fra den andre kulturen. 

Jeg har personlig lært mye. 
Lært å strekke meg utenfor mine tidligere mentale grenser og tanker om hva som er en slags normalnorm. 
Lært meg å sette pris på omsorg som vises på en annen måte enn jeg vokste opp med.
Lært at uansett hvor jeg er i verden er mitt smil og min vennlighet viktigere for mennesker jeg møter på enn hva jeg er og hvor jeg er fra. 
Lært at jeg er tilpassningsdyktig. 
Dog med noen begrensninger. Jeg har derfor også behov for å bli møtt med respekt og forståelse. Selv når jeg er i deres land. 
Det hadde vært grusomt å komme til Marokko og bli møtt med "Nå får du vær så god tilpasse deg oss!" 
Kanskje uten at noen viste og forklarte meg hva som var forventet av meg også. 

Og det har fått meg til å tenke meg litt om i forhold til hvordan vi behandler innflyttere i vårt land. De årene eller det livet de er her. 
For vi nordmenn mener ofte... jeg har selv tenkt... tilpass dere! 
Tilpass dere, ensidig, vår kultur og vårt tankesett!

Men selv klarte jeg altså ikke det 100%, i møtet med deres kultur. Selv om den var aldri så vennlig. 
Og jeg er så takknemlig for at de da valgte å gå meg imøte. 
Vise meg, forklare meg og gi meg rom til å være meg. Også i deres land. 
Ikke fordømte meg fordi jeg tenkte annerledes, men så de gode sidene i meg, og var villige til å strekke ut en hånd. Hjalp meg med å bygge broer over ulikhetene. 
Finne kompromisser og løsninger vi alle kunne leve med. 
Fordi DE så at ulikhetene var ufarlige ulikheter. 
Kanskje ikke med en gang, for de måtte bli kjent med meg som menneske først.
Og antagelig kjenne litt på usikkerheten først. 
"Vi gjør alt for henne... hvorfor er hun ikke bare glad og fornøyd? Hvorfor trekker hun seg unna av og til? Hvorfor smiler hun så anstrengt når vi har laget selskap for henne?"

Men jeg forklarte så godt jeg kunne, via tvillingenes far, og da forsto de etterhvert at denne ulikheten var ufarlig. Noe som ikke betydde at jeg ikke satte pris på dem. 
Og noe gjensidig respekt og forståelse ganske enkelt kunne endre fra å være et problem til å være kun en annen form for normalitet. 
De synes sikkert ennå jeg er rar som foretrekker å være alene så ofte. Men jeg er nå fullstendig trygg på at de setter pris på det annerledesmennesket jeg er. Slik jeg setter pris på dem. Som de herlige annerledesmenneskene de ennå er. For meg.  :)

Jeg så er glad for all denne erfaringen og lærdommen! 
Den har gjort meg til et bedre og klokere menneske!
Hva nå andre måtte mene om det. ;)

Klem

    

Dumme, sinte, sure mamma!

Av og til skulle jeg ønske man kunne slå opp med sine barn. Ikke permanent, men litt slik; Kjære, det er ikke deg men meg... jeg trenger litt tid til å få sortert tanker og følelser... hva sier du til at vi tar en liten pause fra hverandre? Gi hverandre litt tid til å savne og kjenne på det gode i det vi har sammen!

Noe som fungerer heller dårlig ovenfor en 7- åring! 

Jeg har... sort of... forsøkt. 

Men min forespørsel om jeg kunne få en bitteliten sur og sinna- mamma timeout  ble antagelig tolket som "mamma er off duty... fritt frem for å gjøre alt jeg egentlig ikke får lov til". :S

Så min ti minutters pause, med nesen i en bok, resulterte i at ting som slett ikke skal spikres i var godt forankret i restplankene etter peis- jobbingen min. 

Og jeg som trodde at den ivrige spikringen var noe positivt. At han fikk blow off some steam, være kreativ... og derfor være for opptatt til å finne på noe som kunne fremkalle sinna- mammaen igjen. 

Denne illusjonen varte helt til jeg skulle avslutte min sinna- pause med en røyk... og fant dem spikret fast. Jeg kunne jo anta at det var "slutt å røyke" kampanjene som hadde inspirert poden til å ta drastiske tiltak i bruk... helt til også et par sokker dukket opp i hjemmesnekret tilstand. Noe "slutt med sokker"- kampanje har jeg ikke hørt om, så dermed innså jeg at gutten rett og slett hadde snekret på det han fant tilgjengelig. Uten annen tanke bak det enn å sikte og slå til det satt bom fast. :(

Og dette er bare ett av de mange påfunnene i det siste, for jeg tror jammen vi er kommet inn i en dårlig sirkel. Han finner på ting, mamma kjefter, siden mamma er sur allerede gjør han like greit ting han ikke har lov til, mamma kjefter... og slik har vi det gående! :S

Arrrrghhh! Jeg vil jo ikke være en slik sur og sinna- mamma! 

Tips til å bryte sirkelen tas imot med takk! 

Tips som inkluderer barnevakt, flybillett og en mamma alene weekend på hotell tas imot med ekstra stor takk. Ja, man kan jo håpe! ;)

Oppgitt klem

    

Vinterkveld

Enkelte ting jeg fant frem til jul "lever" ennå i beste velgående her i huset. For stjerner... må det bare være jul???? Det er jo ikke det i andre deler av verden!

Blikkboks- lyktene er slike uautoriserte selgere tilbyr på gaten i Marokko. Med fare for at politiet kommer og tar fra dem hele varebeholdningen. 

Jeg forstår jo behovet for orden og regler, men synes likevel det er fælt å bevitne når det skjer. Noe skal jo også fattigfolk leve av... og hvor enkle de enn er synes jeg disse lyktene er vakre. 

15- 20 kroners ren lykke på boks! 

Den store lykten i hjørnet er den hyppigst tente her i huset, men denne kvelden har den fått hvile. Noen ganger synes jeg minimalt med lys om kvelden er kos. 

Å virkelig dyrke mørketiden! I skinnet av det enkle.

Drømme om neste tur til landet med de imøtekommende og åpne menneskene og den spennende kulturen. 

Landet som har lært meg så mye!

Drømme om at flere reiser og opplever, istedenfor å tro og fordømme. 

Drømme om at fremtiden til den lille gutten med det store smilet, som så lykkelig solgte noen av de enkle lyktene som forsørger familien, er like strålende som glansen i lyktene han selger. 

Drømme om at min fremtid er det.

Full av lykke, ny lærdom og stor glede i de enkleste ting.

Klem

       

Stand by your man...

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har opplevd litt av hvert i livet.

Og jeg må innrømme, det var ikke min barndomsdrøm å ende opp som alenemor. 

Men jeg håper også at de erfaringene jeg har medfører at jeg er bittelitt klokere på veien videre. 

Da jeg sto opp til nakken i "baluba" husker jeg at jeg småsmilte litt da min søster var oppgitt over sine... strengt tatt en del mindre... problemer. 

"Yes, give them to me!" tenkte jeg... og ville så gjerne bytte. 

Og da sa min søster noe klokt som jeg siden har husket på;

"Selv om mine problemer er for bagateller å regne i forhold til det du må håndtere må jeg få lov til å være oppgitt eller irritert over det jeg opplever som problemer!"

Hun sa det heldigvis med et smil, min kloke søster, for som jeg visste at det fantes verre ting å måtte bryne seg på, så var hun også klar over at hun ikke hadde det så verst. Totalt sett. 
Og likevel var det helt rett det hun sa. 

Selv om folk sulter i verden er det lov å bli irritert over at strømpebuksa rakner. Og selv om noen andre opplever svært traumatiske ting i sitt ekteskap har man faktisk lov å bli forbanna om din ellers snille mann ikke holder en avtale, trår blindt over støvsugeren man har satt klar til ham, eller sovner på sofaen den kvelden man liksom skulle ha en romantisk aften sammen. 

For dersom man bare skulle få lov til å bli irritert og forbanna dersom man hadde utelukket at det fantes verre alternativer, ja da hadde man jo aldri fått lov til å være irritert eller forbanna. Og det fungerer ikke slik!!!! :) Da måtte vi mennesker være en slags overnaturlig kollektivt tenkende organisme. Og det er vi jo ikke! 

Hvert menneske lever sitt liv med sine problemer, som om de er store eller små har rett til å være et problem for individet det gjelder. Det betyr jo ikke at vedkommende er totalt blindet for at det finnes langt verre problemer. For det finnes det alltid! 

Men vet dere hva? En av de tingene jeg som enslig savner mest med å være i et forhold er å ha en å irritere meg over. 

Sprøtt, ikke sant?!!

Tenk så koselig å kunne si oppgitt "Nei, nå er det din tur til å tømme oppvaskemaskinen! Og er det jeg som må skifte sengetøy hver gang???? Nå har dessuten det skapet stått umalt i tre uker siden vi bestemte oss for å pusse opp gangen og møblene der... er det ikke på tide at du tar opp malerpenselen?"

Her er det jeg som må tømme oppvaskemaskinen. Og skifte sengetøy. Hver gang! Og det fordømte skapet i gangen nede er like mintgrønt som det var da jeg bestemte at det skulle bli svart. For minst tre uker siden. :S

Og når jeg ser Criminal Minds, i reprise, og dama til Hotch (sjefen... for dem som ikke er TV slaver ;)) har reist fra ham fordi han er for mye borte på jobb tenker jeg "Nei søren og... der har dama en mann som ikke er utro, som elsker henne og barna, som ellers behandler henne pent... og så stikker hun. Bare fordi han jobber for mye? What the f####???!!! Give him to me!!!!"

Altså... jeg vet det er en TV serie. Hehe

Men jeg ser også mye slikt rundt. Og selv om min søsters kloke ord ennå ringer i ørene mine klarer jeg ikke helt å la være å tenke "De vet ikke hvor godt de egentlig har det!"

Og jeg synes det er så synd når familier brytes opp, på grunn av lengre tids irritasjoner over ting som egentlig er småproblemer. 

Istedenfor å gi hverandre litt rom til å "feile", og møte utfordringer med "er dette egentlig et stort problem?", så lar man småting vokse seg over hodet og finner ut at det er sikkert best å gå fra hverandre.

Dette gidder jeg ikke! Hvor er forelskelsen jeg trodde jeg skulle få beholde? Det fantastiske sexlivet vi hadde er dødt og begravet! Ser han overhodet ikke at gulvet må støvsuges? Er alle hans møter viktigere enn å kjøre ungene til barnehagen, slik at jeg må gjøre det hver gang? 

Så man går! Og ender uten forelskelse, sexliv, eller noen andre å dytte støvsugeren på. I en tilværelse der man må kjøre ungene hver gang. Så lenge de ikke er hos faren altså. Og da savner man å måtte kjøre dem.  

Men man slipper jo irritasjonen... og man kan jo forelske seg igjen. Få en mann som forstår seg bedre. Få et fantastisk sexliv igjen. En stund iallefall, til hverdagen innhenter også det forholdet. Og gjerne enda mer brutalt, siden det kanskje er mine, dine og våre barn- komplikasjoner i tillegg til "de gamle vante".

Jeg husker det min kloke søster sa. Husker det veldig godt! Men likevel...

Jeg skulle virkelig ønske at mange heller tok tak i de små problemene i forholdet de er i enn å tro at evig lykke venter et annet sted. 

Jeg sier ikke at det ikke venter lykke et annet sted. Det kan jo godt hende! Og noen ganger må man jo også gi opp. Der det meste er forsøkt og problemene likevel tårner seg opp. 

Men mange ganger tror jeg ikke lykken det "andre stedet" er så mye større eller mer varig enn den man forlot. For evig lykke... det er man ganske så ansvarlig for selv!!! Å se de positive tingene, istedenfor å henge seg opp i irritasjonsmomentene. Å se mulighetene, istedenfor å se alle hindringene. 

Dersom man ikke evner dette i ett forhold, som egentlig er godt, men ikke "tilfredstiller alle krav" man har... hva er da garantien for å være så mye klokere i et nytt forhold? 

For den perfekte mannen (eller kvinnen) finnes jo ikke, og de som lykkes med varig kjærlighet er ikke dem som passer best sammen, men dem som er mest innstilt på å jobbe hardt for å få det til å fungere. De som er to om å danse tango, også i de vanskelige stegene. 

Jeg kjenner noen slike par... og beundrer dem! De har ikke hatt en enklere vei sammen enn andre, men de har stått kampene ut sammen, og kommet styrket ut av dem. 

Og jeg misunner dem belønningen for dette; Et liv med felles minner å se tilbake på.

Og noe jeg ser i blikket deres når de ser på hverandre; "Jeg elsker deg, og jeg beundrer deg! Du var der virkelig i gode og vonde dager, du kjenner meg på godt og vondt, og du fortjener min udelte tillit for den styrken du har vist meg."

Så joda, jeg erkjenner små problemers rett til å være problemer! Men jeg erkjenner også at visdommen i å klare å holde hodet så kaldt at man evner å kategorisere problemer som underordnet de gode sidene ved sin partner, og underordnet lojaliteten til sin partner, er en beundringsverdig styrke. En styrke jeg selv håper å ha i meg "next time around". 

Jeg vet jeg ikke har noen garantier for det. For selv om jeg har opplevd et slikt "baluba" at jeg da småsmilte av andres irritasjoner i forhold, og tenkte at jeg gjerne ville bytte dem mot de uløselige jeg selv hadde, vet jeg at jeg er et følelsesmenneske som lett kan la meg rive med. Blåse opp bagateller, fordi de føles så uhyrlige der og da. Og i situasjonen glemme å holde hodet kaldt og innse hvor lite dette problemet egentlig er i helheten. 

Men jeg håper livet har lært meg såpass mye at jeg har både modenheten og styrken til å kategorisere problemer riktig, og til å ikke nøle i de litt vanskelige trinnene. 

Jeg ønsker å tro jeg har denne nødvendige modenheten og styrken... men selvsagt, it takes two to tango! Jeg må også ha en partner som har den nødvendige modenheten og styrken! ;)

Heldige er de som har det! Jeg er kanskje en "gammeldags romantikker", men jeg håper de som har dette er kloke nok til å innse det og holde fast i den partneren i gode og vonde dager! 

Ingen er perfekte! Og absolutt ingen er så tvillingsjeler at de uten videre kan gi partneren sin akkurat det som ønskes og forventes i absolutt alle situasjoner. Men noe tilnærmet perfekt kan skapes av det uperfekte. Om den gjensidige viljen er der. 

Så jeg holder fast ved min beundring for dem som lykkes. 

Og mitt håp om at jeg og andre lærer av dem. 

"Håpløs" romantisk klem fra

    

Velkommen 2012!

Jeg har store forventninger til deg! :)

2011 var for meg året i "oppvåkningens tegn". 

På mange måter et sjokkartet år... men antagelig nødvendige sjokk. 

Jeg vandrer over terskelen til 2012 som et litt klokere menneske. Og jeg håper og tror at 2012 vil gjøre meg enda litt klokere. Gi meg styrke og ro... på en ny måte. :) 

Ønsker alle en herlig nyttårsfeiring, og et vidunderlig nytt år! 

Jeg gleder meg til å følge bloggene jeg beundrer, som får meg til å le, som får meg til å lære og som inspirerer meg på så mange måter, også i 2012. 

Happy, happy, new year!!!!


Klem

     

Absolutt ikke om interiør! (Bare om "skapfyll")

Av og til irriterer det meg nesten at dette skal være en interiørblogg, for plutselig har jeg noe helt annet på hjertet. Men dere har jo tilgitt meg mine små "sidesprang" tidligere, så jeg regner med å bli tilgitt denne gangen også. ;)

For her om dagen måtte jeg rydde gjennom HAUGEVIS med papirer, for å finne ett papir jeg hadde rotet bort. Det papiret fant jeg ikke, men du verden så mye annet jeg fant. :) 

Som alenemor lever man nemlig i et slags hat- elsk forhold til NAV, og det genererer ENORME mengder papirer opp gjennom årene. 
Elsk- delen gjelder selvsagt at dersom man gidder og orker frustrasjonen ved å forholde seg til NAV, så får man tilsendt en del "gratis" penger. Slike penger som bare kommer på kontoen hver måned, uten at man egentlig har arbeidet for dem. Skjønt personlig synes jeg igrunnen at de verken er gratis eller uten arbeid, for hat- delen av forholdet til NAV gjelder nemlig det jeg personlig refererer til som skjema- helvete. 

Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt tidligere at jeg regelrett HATER å fylle ut skjemaer. Et hat som har sitt helt klare opphav! Før jeg ble alenemor og kjent med NAV sine ikke akkurat linjerette og enkle søknadsprosedyrer hadde jeg nemlig ingenting imot å sette kryss her og der, eller å sette navnet mitt underst på et papir. Det tok imidlertid ikke lang tids kjennskap til NAV før jeg kjente jeg fikk brekninger hver gang en konvolutt fra dem dukket opp. 
"Hva er det denne gangen? Et vedlegg som mangler, selv om jeg har levert det ned personlig? En saksbehandlerfeil som medfører at jeg må betale tilbake noe, selv om det er NAV som har gjort feilen? En prosedyreendring som medfører at jeg må starte prosessen på ny?"

You name it, og jeg har opplevd det! 

Hatet til skjemahelvete ble etterhvert så omfattende at jeg i flere år ikke søkte på de stønader jeg som alenemor har rett til. Jeg har nemlig et ganske greit forhold til økonomi; Har jeg penger så bruker jeg dem. Har jeg derimot lite penger så klarer jeg å strekke dem langt. Og har det bra likevel! 

Så jeg synes rett og slett ikke det var verdt å utsette seg for den tidvise oppgittheten over at ting skal være sååå j.... vanskelig. For å ikke snakke om den evige undringen på om de faktisk har et datasystem. 

Jeg antar at de må ha det... men ser likevel for meg at de sitter mest som "gnomene" i den banken Harry Potter må innom før første turen til Galtvort. "Fastgrodde" og skulende blant hauger med papirer som er gule av elde. Og med et blikk som forteller at klienter, nei de er mest til bry! 
(Blir like overrasket hver gang jeg møter opp der personlig, for det ER faktisk vanlige mennesker, med datamaskiner foran seg... tro det eller ei! ;))

Innimellom har likevel min fars mas om at jeg må søke det jeg har rett på, fordi jeg har rett på det, medført at jeg i svake øyeblikk har tenkt "Ja, det kan vel ikke være verre enn å høre på maset hans! Denne gangen!". 
Så jeg har hentet frem skjemaer og spybøtte og trådt til. 


Og da kan jeg love dere at jeg gjør det skikkelig! 

"Har du personlig kontakt med barnas far?" Joda, kryss!

"Hvis ja, i hvor stort omfang er denne kontakten?"

Ærlighet varer lengst er det noe som heter, så da har gjerne svaret mitt vært: 
Ved henting og bringing av ungene. Noen ganger treffer vi hverandre også for en kaffe på byen, og siden jeg liker hans spagettiboller så godt kommer han tidvis for å lage dette til meg. Av og til har han da også med seg en film vi ser sammen. Noen ganger griller vi sammen, noen ganger går vi til sengs sammen (selv om dette ikke er noe lurt!) og noen ganger skifter han dekkene mine. De gangene vi går til sengs sammen (som nevnt ikke lurt!) ligger han over. Noe som selvfølgelig genererer en del timer. 

Men i snitt antar jeg vi tilbringer omtrentlig 7 timer uken sammen. 

Jeg antar det hadde holdt med den siste setningen, men fader og... som man spør får man svar er det også noe som heter, og om jeg må lide meg gjennom disse skjemaene så skal de  pine meg få noe å lese i dem også!!!! ;)

Det fortærende med NAV er også at selv om man IKKE søker det man faktisk har rett på, og lever lykkelig i troen på at man da slipper unna all frustrasjon, så har NAV likevel en lillefinger i livet ditt. Denne lillefingeren heter barnetrygd.

Det greie med denne trygden er at alle med barn får den. Og for barn med to samboende foreldre er det heller ikke mer komplisert for NAV enn å telle antall unger og gi en barnetrygd pr. barn. 


Når man er aleneforelder blir det derimot litt mer komplisert, for da skal man ha barnetrygd for ett mer barn enn man faktisk har. Det vil si at NAV må telle antall barn og plusse på ett. 
Addisjon inngår antageligvis ikke i NAV- skolen, men heldigvis har de et skjema for dette også. Med linjer for antall barn innsender har å føre opp. Og da kan de jo bare telle en linje mer enn det som er utfylt med barnenavn!
F.eks; 1, 2 barn og en tom linje... det blir tre barnetrygder til denne alenemoren/alenefaren. :)


Beklager å bryte illusjonen, men så enkelt er det visst ikke likevel. 
Da min eldste sønn flyttet til faren var ikke akkurat dette en diskret aksjon. For når et barn skal flytte mellom foreldre innebærer dette at både barnebidrag og barnetrygd skal gå i en annen retning enn tidligere. I vårt tilfelle skulle han også bytte skole, hvilket selvfølgelig også bidrar til stor grad av formalitet og offentlighet i at "dette barnet har flyttet fra sin mor til sin far".


Alt dette gikk også i første omgang helt greit. Barnetrygd og bidrag endret retning, og gutten ble så offentlig registrert på ny adresse at han slapp å snike seg inn på den lokale skolen "inkognito".
Så ble det samlivsbrudd for meg noen måneder etter at storegutten min flyttet til sin far. Og denne gangen hadde jeg vært fri for NAV sitt skjema- helvete i såpass mange år at det tok "bare" et par måneder før jeg gav etter for min fars mas om at jeg måtte søke på det jeg hadde rett på som alenemor. Dog ikke mange nok år til at jeg hadde glemt hvilket helvete det er, så jeg brettet opp armene, fant frem spybøtten, fylte ut "haugevis" med skjemaer, printet ut dokumentasjon på hele livet mitt og sendte NAV en TYKK konvolutt. 

Og dermed startet "komikken" på ny! 
Jeg hadde ennå ikke mottatt formell separasjonsbevilgning, så jeg hadde dokumentert det faktiske samlivsbruddet på andre måter. Men dette var ikke tilstrekkelig, så jeg fikk tilbake tilsvarende antall avslag som jeg hadde sendt inn søknader.
"Ja ja, det var jo ikke uventet!" tenkte jeg, og avventet saken til jeg fikk det formelle separasjonspapiret i posten. Dette var til alt hell innen klagefristen, så da skulle det jo være en grei sak? 


Neida, jeg fikk et noe "artig" brev tilbake. Hva det sto i det fremkommer igrunnen i svaret jeg sendte på dette brevet. Her er et utdrag av mitt svar; 


Viser til brev; Bidrag- orjentering om svartid, datert 28.01.08, saks nr xxxxx


I overnevnte brev står det; Du har fremsatt krav om endring av bidraget med virkning fom. 01.10.07. Kravet om endring av bidrag ble mottatt 15.01.08. 
I forbindelse med ditt krav om endring av bidrag med tilbakevirkende kraft ønsker bidragsfogden at du sender en skriftlig redegjørelse om hvorfor kravet ikke er fremsatt på et tidligere tidspunkt (Etterspurt uttale må være mottatt innen 18.02.08)
Dette er et avsnitt jeg finner like forvirrende som lattervekkende, da jeg sendte mine søknader (utvidet barnetrygd, bidrag, overgangsstønad og bidrag til tilsyn) i en samlekonvolutt, og mottok avslag på søknader i et brev datert 27.12.07 (vedlagt kopi). Dette sendte jeg en klage på, datert 17.01.08 (vedlagt kopi), og hører altså ikke noe før jeg mottar deres brev. Hvor datoen 15.01.08 er tatt fra kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke vet...
.... svaret på hvorfor kravet ikke ble fremsatt på et tidligere tidspunkt enn 15.01.08 er ganske enkelt; Det ble det! 


Og de "gratis" pengene dukket omsider opp på min konto. :) 
Dvs. med behandlingstid etter dette brevet kom de en gang i april- mai- 2008. 
(Du verden så glad man kan være for å ikke stå i en svært tung økonomisk situasjon i utgangspunktket, slik mange aleneforeldre faktisk gjør. Hvor en slik ventetid sikkert kan være spørsmål om å få betalt sine regninger i tide, eller drukne i inkassoer. Evt. mat på bordet eller smaken av bitre tårer! :S)


Men da skulle alt være vel i min sak... ikke sant?! :)
NO, NO, NO, NO, NO! 


Leeenge etter dette (og etter at jeg igjen ikke giddet å søke stønad til barnetilsyn... som må sendes inn hver august) mottok jeg plutselig beskjed om at de ved feil hadde betalt meg barnetrygd for eldstesønnen min også. Siden hans flytting som nevnt hadde vært "sååå diskret" (??????). Og dette var visstnok min skyld... selv om de faktisk vedkjente seg at jeg bare hadde søkt for de to minste, og at far mottok barnetrygd for eldste han også. 
(Igjen, HAR de datasystemer????)

Vet du hva grunnstønaden for barnetrygd er? Jeg vedkjenner at jeg visste den var pluss/minus 1000 kr. mnd. Men jeg hadde ikke reagert på at jeg fikk en utbetaling som tilsvarte at stønaden er 1293 kr. pr. mnd. pr. barn, og ikke 970 kr. pr. mnd, som jeg nå er smertelig klar over at den er. 
Og selv om NAV utrolig nok vedkjente seg at det var de som hadde gjort feilen mottok jeg påfølgende et brev hvor jeg ble fremstilt som rene trygdesvindleren. Men jeg hadde selvfølgelig "uttalelsesrett", og de ville avvente sin avgjørelse til de fikk min skriftlige redegjørelse av saken. 


Dette svarte jeg selvsagt på umiddelbart (med tre- fire tettskrevne sider!), men var likevel beredt på å måtte betale tilbake. Til tross for feilen altså lå hos NAV og jeg ikke er en bedre "trygdesvindler" enn at jeg altså på dette tidspunktet ikke engang mottok stønader jeg faktisk hadde krav på. 


Det gikk ETT ÅR (kidding you not!!!) før jeg hørte noe igjen. 
Og da i form av et temmelig skarpt brev (uten vedlagt giro eller kontonr!), som fortalte meg at dersom jeg ikke betalte tilbake i overkant av 5000 inne 14 dager ville saken bli oversendt namsmannen. 


IIIK!!!!! Namsmannen er seriøse saker! 
Men lettere forvirret ringte jeg også for å høre med innkrevningssentralen (som det ble henvist til). 
Skulle jeg ikke fått et svar på mitt brev, evt. et vedtak først? Eller i det minste en giro? Altså et slags normalt krav før det ble truet med namsmannen?


Vel, dette var vedtaket! Og grunnen til at det umiddelbart ble truet med namsmannen var at kravet fra NAV var på grensen til å bli foreldet. 
Æh... ja, takke meg til når de bruker ett år (!!!!) på å fatte et slikt vedtak! 
(Og synd for meg at behandlingstiden ikke var ett år og 14 dager. ;))


Jeg betalte umiddelbart. Noe namsmann skal jeg pokker ikke ha i livet mitt! 
(Med mindre han er svært søt, og det er fritiden han tilbringer med meg. ;))
Men i min forbannelse over å først ha blitt fremstilt som trygdesvindler og så truet med namsmannen sendte jeg faktisk inn søknad om bidrag til barnetilsyn. Noe jeg ikke hadde giddet på vel 1 1/2 år, til tross for barnehage- og siden SFO- utgifter. 
Det fikk jeg... og jeg gikk dermed flere tusen kroner i pluss på saken, totalt sett. :) 


Noen som henger med fremdeles? Og som kanskje lurer på hva jeg vil frem til?
Overhodet ingenting! ;) 
Jeg bare deler litt LØØØØV ovenfor NAV! Som er så fantastisk effektive og har en slik utrolig bra oversikt! ;)
Og tusen takk NAV, for bunker med skapfyll!!!! Hehe 


Dessuten... vurderer du å droppe ektemann/samboer og leve godt på NAV sin ringe kjærlighet? Spar opp litt penger først! Det kan komme GODT med! ;)


Klem