mandag 20. februar 2012

Fordoms- mail

For en tid tilbake siden fikk jeg en mail jeg egentlig ikke hadde tenkt å kommentere. Men jeg har tenkt mye på den, og derfor velger jeg likevel å sette ord på noen av disse tankene. 


Mailen ble mottatt like etter jeg hadde uttrykket glede over å reise til Marokko, men vedkommende hadde tydelig lest seg gjennom hele bloggen min, og var rimelig skarp i sin dom. Jeg var en utlendigshore! Men det verste var visst at jeg gikk i spissen for muslimene, og nærmest banet vei for dem inn i vårt land og kultur med min naive positivitet ovenfor deres kultur. Og var jeg stolt av stilen min hjemme? Glem det! Å blande inn muslimske elementer i interiøret var rett og slett en forsøpling av hjemmet mitt. 
Han eller hun (Ja, hva kan det skjule seg under "Mvh. R"? Og med vennlig hilsen forresten? Hm!!!)) ville gjerne gjøre meg oppmerksom på at utrolig mange lo av den dritten jeg så stolt viste frem. 


Nå var jo denne R såpass "redelig" at vedkommende sendte en mail, istedenfor å legge inn en kommentar på bloggen som Anonym. På den måten hadde jeg jo muligheten til å svare direkte til personen, selv om det var en intetsigende hotmail adresse. 

Og da antar jeg dere tenker at jeg svarte langt og velbegrunnet. Men det har seg slik at vi som forsøker å bedrive kaoskontroll til tider er veldig opptatt med "meg, mitt og mine". Spesielt når man har en nært forestående reise i sikte. Så svaret mitt ble enkelt "Takk for dine synspunkter og råd! Nå blir jeg nok sikkert et nytt og bedre menneske!"


Nå er det jo en viss fare for at et menneske som ser verden i "svart og hvitt" ikke forstår verken sarkasme eller ironi, men der og da følte jeg ikke for å bruke mer tid på vedkommende.  Og selv om h*n også kom med "positive" tilbakemeldinger, som at "... jeg tror du egentlig, innerst inne, vet bedre enn du gir uttrykk for..." så føler jeg nok, som mange, en slags avmakt i forhold til å gå inn i diskusjoner med slike mennesker. 
Det blir som å skulle forklare alle fargenyanser til en som er født blind. Man kan gjøre sitt beste, men om det oppfattes slik man mener å formidle det forblir ganske så uklart. 


I mine øyne er slike mennesker en god blanding av uvitenhet, redsel lik den unger føler for trollet under sengen og en hang til å mene seg bedre enn andre. Og jeg mener rasister og høyreekstreme har mer til felles med radikale, voldelige muslimer enn de har til oss vanlige "middelmådige" og moderate, som mener mennesker er så gode eller onde som de er, uavhengig av religion eller hudfarge. 
Det er det samme som driver rasister som driver ekstreme islamister. Altså uvitenhet, redsel og hang til å føle seg bedre enn andre. Et sammensurium vi gjerne benevner som fordommer. 


Jeg føler meg svært heldig som har fått lære å kjenne en muslimsk kultur fra innsiden. For mange "troll" sprakk da i solen for meg også. 
Ja, for tro ikke at jeg er helt fri for fordommer! 
Men jeg så og opplevde, og dermed lærte jeg også i praksis at mennesker er mennesker. Uavhengig av rase og kultur. 
Muslimene jeg har lært å kjenne er i det store og hele som meg og deg; De gleder seg over ting, sørger over ting, forelsker seg, osv. 
De ønsker mer enn noe annet at de selv og deres kjære får leve et godt liv. Et fredelig liv, hvor de ikke mangler noe vesentlig, og hvor det er mer gleder enn sorger. Og de bekymrer seg, som oss, over de sinna individene i verden. De som truer dette med å få leve et godt og fredelig liv. 


Ja, det er kulturforskjeller! Det har jeg skrevet en del om før, men jeg har til gode å sette en konklusjon på hvilken kultur som er best, slik egentlig. 
Jeg kan ikke sette en slik konklusjon, for jeg er for tilpasset egen kultur til å se dette helt objektivt. 
For meg personlig passer den norske kulturen meg best, fordi jeg er oppvokst i den og formet etter den. Men jeg har også sett og opplevd at mennesker fra andre kulturer, som kommer til Norge, føler at det vi mener er individuell frihet og selvstendighet... og bra ting... er ensomhet, egoisme og kulde. For den største forskjellen i kulturene, den norske og den marokkanske, slik jeg har opplevd det, er den levende storfamilien, som de har, mot det mer individuelle livet, som vi har. 


Det er positive og negative ting med begge deler, så det er ikke noe av dette som er mest "riktig eller feil"... det er bare forskjeller! Og rimelig ufarlige forskjeller!


Plager det egentlig oss at de har oldemor boende hjemme og er fire generasjoner under samme tak? Og at de tar viktige beslutninger i samråd med hele familien mens vi tar dem hver for oss? Er det farlig at de er 7-10 rundt middagsbordet, mens vi er 1-4? At de kanskje er 3 voksne som sover på samme rom, på tepper, mens vi gjerne har en dobbeltseng for oss selv? 


Ærlig talt, det ville plaget meg å leve slik som dem, nå, fordi jeg som nevnt er tilpasset det livet vi lever i Norge. Men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at vår kultur er bedre enn deres. Det er jo mer ensomhet her, flere eldre som sitter alene på gamlehjem og flere som er plaget med depresjoner og utbrenthet. 
Likevel ville jeg ikke byttet med livet de fører. Ikke fordi deres måte å leve på er feil, men fordi jeg ikke er formet til å leve slik. Jeg er formet til å elske min individuelle frihet, mitt helt eget hus, min dobbeltseng som jeg breier meg i alene, osv. 

Det tok også litt tid, ja faktisk noen år, fra jeg ble introdusert for min marokkanske familie til vi fant en balanse mellom deres "jo flere, dess bedre"-  og "vi må jo vise at hun er velkommen, ved å være rundt henne hele tiden"- holdninger og min trang til alenetid. 
De mente det så godt når de samlet hele slekten rundt meg, og de besøkende som kom ble værende i flere dager og netter. Og de hele tiden sørget for at jeg kom til duk og dekket bord. I tillegg til at de vasket både klær og hus for meg. 
Jeg hadde jo ferie, jeg var ønsket der... og det var den måten de viste det på. 

Men i hodet mitt "kokte det over". Jeg ble stresset av at det hele tiden var mange mennesker rundt meg. Jeg likte ikke at de føyset meg ut av kjøkkenet når jeg ville lage meg noe så enkelt som en kopp kaffe, for så å servere meg både kaffe og kaker 5 minutter senere. Jeg hadde jo bare hatt lyst på kaffe, ikke kaker!
Og mitt skitne undertøy... herregud, kunne de ikke la meg vaske det selv?!

Jeg forsto at det var ment vennlig, men jeg følte meg hjelpeløsgjort og avfeid. Følte de reduserte meg fra selvstendig kvinne til en slags dukke... og jeg  kjente jeg ble trassig nærmest. 
Dessuten fantaserte jeg om å kunne hente meg et stort kjøretøy med skuffe og regelrett måke hele slekten ut av leiligheten. 
"Gi meg luft!!!" skrek det i meg. 

Ikke kunne jeg si fra på en skikkelig måte heller, grunnet språkproblemer. 
Tvillingenes far måtte tolke det jeg ville si, og for ham var det også vanskelig å forklare familien at deres vennlige handlinger ble for mye for meg. 
Han var redd de ville føle seg avfeid og avvist. Så det måtte gjøres mildt og skånsomt. 
Grensene måtte settes litt og litt. 
Og det måtte selvsagt kompromisser til. 
Det var ikke bare de som skulle forstå og tilpasse seg meg. 
Jeg måtte også være villig til å forstå og tilpasse meg. 

Nå har vi en fin ordning på det. Litt mer slekt rundt enn jeg setter pris på til tider, og jeg får litt mer alenetid enn de setter pris på. 
Men grunnet den gjensidige respekten vi har for hverandre er det ikke sure miner fra noen av oss. 
Jeg ser dessuten gjennom fingrene med at svigermor fremdeles vasker mine klær, selv om jeg fint kan klare det selv, og svigermor stagger sitt behov for å sende eskorte med meg når jeg skal handle, gå i hammam, ol..

Med små varsomme steg, i kjærlig respekt for hverandre, har vi funnet en balanse vi alle kan leve med. Tross kulturforskjellene, som er der, men som ikke er farligere enn at respekt og vilje til gjensidig forståelse kan veie opp for dem. 

Så kanskje er jeg en av dem som "går i spissen for muslimene og baner vei for dem inn i vårt land og vår kultur". 
Men jeg vil hevde at jeg ikke gjør det med naiv positivisme. 
Jeg "baner vei" med kjennskap og forståelse! Kan fortelle, av egne erfaringer, at det er en vei mellom våre kulturer. Når det er vilje til kommunikasjon, og en gjensidig respekt for de heller ufarlige forskjellene som gjør oss ulike. 

Det er en vei... en bro... mellom oss! 
Over forskjellene som faktisk handler lite om religion, og langt mer om innarbeidede kulturelle forskjeller. 
Broen er forståelse for disse forskjellene... uten å tenke "ovenfra og ned" at vår måte å leve på er bedre. At de burde bli som oss. Ensidig forstå og tilpasse seg oss. 

"Annerledeshetene" har mest av alt sitt utspring i at vi rett og slett er vokst opp i forskjellige kulturer, og er perfekt tilpasset den kulturen, den konteksten, vi er vokst opp i. 
Og selv om disse annerledeshetene kan oppleves skremmende, fordi vi er perfekt tilpasset en annen måte å leve og tenke på enn dem , så er ikke forskjellene mellom oss verre enn at gjensidig forståelse og respekt er den eneste broen vi trenger. 
For mennesker, både vi og de, er tilpassningsdyktige. 
Vi evner å finne mange veier mellom ulikhetene. Når viljen er der. 
Og når trangen til å tenke "Min måte å leve på er best... du må ensidig tilpasse deg meg!" legges bort. 

Mitt møte med en annen kultur, og veien til å finne balanse mellom meg og mine behov, og min marokkanske familie og deres behov, er et slags minikosmos. 
På samme måte som et forhold, et ekteskap, er et minikosmos. To ulike individer som må tilpasse seg hverandre, lære seg å leve sammen, er like komplisert som å få to kulturer til å fungere sammen. Og like enkelt. 
Gjensidig respekt og forståelse! Vilje! 

Verre er det ikke! Mer skremmende enn det er det ikke! 

Og slik et velfungerende ekteskap er det, er en slik kulturrelasjon berikende. 
Når man ikke lenger skremmes av ulikhetene kan man lære av dem. 
Revurdere eget ståsted, som er automatisk innarbeidet av den kulturen man er vokst opp i, og adoptere bra tanker fra den andre kulturen. 

Jeg har personlig lært mye. 
Lært å strekke meg utenfor mine tidligere mentale grenser og tanker om hva som er en slags normalnorm. 
Lært meg å sette pris på omsorg som vises på en annen måte enn jeg vokste opp med.
Lært at uansett hvor jeg er i verden er mitt smil og min vennlighet viktigere for mennesker jeg møter på enn hva jeg er og hvor jeg er fra. 
Lært at jeg er tilpassningsdyktig. 
Dog med noen begrensninger. Jeg har derfor også behov for å bli møtt med respekt og forståelse. Selv når jeg er i deres land. 
Det hadde vært grusomt å komme til Marokko og bli møtt med "Nå får du vær så god tilpasse deg oss!" 
Kanskje uten at noen viste og forklarte meg hva som var forventet av meg også. 

Og det har fått meg til å tenke meg litt om i forhold til hvordan vi behandler innflyttere i vårt land. De årene eller det livet de er her. 
For vi nordmenn mener ofte... jeg har selv tenkt... tilpass dere! 
Tilpass dere, ensidig, vår kultur og vårt tankesett!

Men selv klarte jeg altså ikke det 100%, i møtet med deres kultur. Selv om den var aldri så vennlig. 
Og jeg er så takknemlig for at de da valgte å gå meg imøte. 
Vise meg, forklare meg og gi meg rom til å være meg. Også i deres land. 
Ikke fordømte meg fordi jeg tenkte annerledes, men så de gode sidene i meg, og var villige til å strekke ut en hånd. Hjalp meg med å bygge broer over ulikhetene. 
Finne kompromisser og løsninger vi alle kunne leve med. 
Fordi DE så at ulikhetene var ufarlige ulikheter. 
Kanskje ikke med en gang, for de måtte bli kjent med meg som menneske først.
Og antagelig kjenne litt på usikkerheten først. 
"Vi gjør alt for henne... hvorfor er hun ikke bare glad og fornøyd? Hvorfor trekker hun seg unna av og til? Hvorfor smiler hun så anstrengt når vi har laget selskap for henne?"

Men jeg forklarte så godt jeg kunne, via tvillingenes far, og da forsto de etterhvert at denne ulikheten var ufarlig. Noe som ikke betydde at jeg ikke satte pris på dem. 
Og noe gjensidig respekt og forståelse ganske enkelt kunne endre fra å være et problem til å være kun en annen form for normalitet. 
De synes sikkert ennå jeg er rar som foretrekker å være alene så ofte. Men jeg er nå fullstendig trygg på at de setter pris på det annerledesmennesket jeg er. Slik jeg setter pris på dem. Som de herlige annerledesmenneskene de ennå er. For meg.  :)

Jeg så er glad for all denne erfaringen og lærdommen! 
Den har gjort meg til et bedre og klokere menneske!
Hva nå andre måtte mene om det. ;)

Klem

    

11 kommentarer:

Mette sa...

Hei pa deg,

for et flott innlegg fra deg og for en lite hyggelig mail a fa... Frykten for det ukjente far tydeligvis frem det verste i enkelte.

Jeg er i samme 'kategori' som deg i og med at jeg ogsa er gift med en ikke-opprinnelig-nordmann (27 ar som samboer, derav snart 20 ar som gift).

Det er mye jeg kunne sagt om den mailen du fikk, men jeg synes ditt innlegg sier det sa godt.

Vel talt.

Roka Design sa...

Vet du hva...
Jeg syns det er helt strålende, alt du skriver om Marokko, har lært meg et par ting jeg;)
For jeg har ingen kunnskap om hverken Marokko, eller muslimer for den saks skyld:)
Har en venninne fra Tyrkia,og der stopper min innsikt i dere`s verden...

Men husk da også, hva misundelse gjør med enkelte...er vel et slikt eksemplar du har mottat en slik oppmuntrende mail av:):)

Ha en strålende kveld hos deg...og jeg gleder meg til neste innlegg om enten Marokko,eller muslimer og dere`s "verden" for den saks skyld:):)

Masse klem fra Kari:)

Trollmora sa...

Flott og beskrivende "svar" på en mail som er sendt til deg fra et menneske som representerer det jeg anser som "lavpanna" metalitet i dette landet.

Og hva er muslimer egentlig? Det er jo normalt at folk her snakker om muslimer som om det var et folkeslag.... De aller fleste muslimene JEG kjenner er norske som kålrota, med norske foreldre og besteforeldre og oldeforeldre og tippoldeforeldre..... De lever som muslimer og er norske. Jeg kjenner 3 ektepar der BEGGE er norske..... HELT norske uansett hvordan du ser på saken. Hvilken kultur er den muslimske for dem da? Det blir den norske det faktisk......

Så.... om man skal si det rett ut så er Norsk kultur like muslimsk som Marrokansk... for en religion er ingen nasjonalitet, kulturer er vi vant med å definere via nasjoner og disse tre begrepene blandes veldig.

Om jeg er hjemme hos min familie i Kurdistan er det sikkert mye likt som hos deg i Marokko... men også mye ulikt... fordi de er ikke marrokanske, de er kurdere :)

Så.... MIN konklusjon og svar, via deg, til R må bli: Skaff deg løpestreng litt utenfor bomringen... det er frisk luft her ute! :)

Karin sa...

Hei,jeg vet ikke helt hva jeg skal si,for du sier det så flott av deg selv.Det var mye rart i den mailen der,det der med å bane vei og at andre ler av det du viser fram....hmm..er det sjalusi ute å går her igjen.Det er ikke normalt å skrive sånt.Men det er jo "fint" at de får utløp for ett eller ainnet.Bare så synd at de mange ganger sårer andre på sin vei... Kankskje baner du vei,men det er nå i tilfelle på en positiv måte,og at noen ler av deg,nei det er bare tull..Jeg beundrer deg jeg da.For et nevenyttig kvinnfolk sier jeg bare. Klem fra Karin

Ege Denne sa...

Jeg smiler her, og tenker det er godt, virkelig godt du skrev dette :)

En stor klem fra meg :)

From not to hot sa...

Utrolig flott skrevet, dette her.
Det er ganske vanlig at folk som skriver slike mailer tror de sitter på den eneste sannhet. Bare det å si "du vet jo innerst inne at du tar feil..." er en så fundamental uttalelse at i hvertfall jeg blir litt urolig.
Synes det så flott at dere har klart å finne en balanse, i gjensidig respekt for hverandre. Jeg har hatt flere slike positive opplevelser selv, og det er ut fra egne erfaringer man må gjøre seg opp en mening.

Ran sa...

Du skriver bare så kjempebra, min fine venn! Så får denne lille, lille stakkarslige personen sitte der med brunosten & sinnet sitt og bare være misunnelig på hvor RIK vi er - som har - og kan videreføre til våre barn en fantastisk kombinasjon av to vidunderligde kulturer i vakre Norge og eksotiske Marokko!

Beth sa...

Velg å overse slike kommentarer. Du er alt for god til å måtte finne deg i dette...
Vær den du er og stå for dine meninger!
Bare du er deg, og du er helt unik...,
HUSK det!

Sender deg en STOOOR varm klem...

Mona sa...

Utrolig at folk gidder å bry seg om andre når det bare er negativitet som kommer ut! Jeg syns du har et vakkert hjem, og en flott miks fra vakre Marokko :) Humrer litt når jeg leser om kulturkræsjene dine derfra, iom at jeg selv er gift med en derfra og kjenner meg godt igjen...Det gjør oss absolutt til rikere personer å være åpne for andre kulturer :)Stå på! Klem

Ragnhild sa...

Fabelaktig. Veltenkt og velskrevet!

elinAnita (eddas) sa...

Hei hei,et flott innlegg du har skrevet.
Men at noen kan sende slike mailer,er meg helt uforståelig...
Etter og jobbet med over 40 nasjoner i mange år,vet jeg at vi er ikke forskjellige.Som du skriver vi er bare formet i forskjellige lester.
ha en fin dag og bra du svarte slik du svarte på den mailen.Ingen vits å gå inn i diskusjoner med slike,bortkastet energi.
klemklem

Legg inn en kommentar

Takk for at du legger igjen et spor! Det gleder! :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...