Om man ikke er fornøyd...

... gjør det på ny!

Joda, jeg skal komme meg til de andre rommene etterhvert (engang ;)), men siden jeg allerede har presentert stuen ville jeg gjerne vise en liten korreksjon vi har foretatt der. For nå ble jeg så mye mer fornøyd. :) 

På veggen ved siden av tv og "peis" hadde jeg først bare noen små gipsplater. Det var tanken at midt i dem skulle det henge noen lykter. Men så hentet vi den store lykten fra feriehuset, og da ble det ikke så aktuelt å henge lykter på veggen i tillegg. Den er jo ikke akkurat liten! :)

Den nye fra gulv til tak- dekorasjonen er den samme som vi har fått på soverommet, bare at der har den fått noen ekstra lister utenpå for å bli litt bredere. 

Du kan se litt av soverommet vårt på linken til høyre (brudetepper til salgs- linken), men soverommet er ikke helt ferdig, så fullstendig presentasjon får vente litt. Enda litt! :)

Jeg skal imidlertid se om jeg får tatt bilder av kjøkken og "terrasse" snart. For nå har vi endelig, omsider fått oss et lite kjøkkenbord. Johooo! :)

Ellers storkoser jeg meg her i Marokko. 

Tiden går sååå fort! Om bare to måneder setter jeg nesen mot Norge igjen. :S

Ja ja... jeg får virkelig nyte de siste ukene!!!! :)

Stor klem

 

Alt jeg skulle få tid til

Det var ikke måte på hva jeg skulle få tid til da jeg flyttet (midlertidig "kjære" NAV!!!!) til Marokko. Jeg skulle;

- Trene hver dag

- Pugge lesing med prinsen

- Pugge matte med prinsessen

- Generelt være en ja- mamma istedenfor en "vent litt til jeg får vasket av meg malingen"- mamma.

- Ta meg tid til å se hva jeg har i skapet istedenfor å dra på meg det som henger fremst.  

- Finne meg selv istedenfor å løpe fra meg selv.

Og ikke minst skulle jeg faktisk ha tid til å blogge. Det har jeg ikke hatt før, jeg har bare latet som. For så å måtte skynde meg ekstra med det jeg forsømte for å blogge. :P

Men nå...
Lekselesing med ungene rekker jeg, for den tiden er avsatt som hellig (!!!). 

Jeg er dessuten VELDIG flink til å trene, for der har jeg ikke noe valg ettersom jeg har satt Djengis- Khan på saken. I det minste en som er like målrettet og hensynsløs. :P

Men denne personen, som jeg i sin tid trodde jeg kunne temme ved å gifte meg med ham og sette to barn på ham (evt. var det kanskje omvendt ;)), er generelt veldig dyktig på å sørge for at jeg IKKE får tid til å gjøre alt JEG tenkte jeg skulle gjøre. Altså bortsett fra å trene. Noe som ifølge ham er det beste som finnes i livet. (Jeg er ennå ikke 100% overbevist!)

Det er mange grunner til at ekteskapet vårt røk i første omgang, men at han har totaldominerende stopp- og startknapp, mens jeg har 5 gir (og også benytter 1- og 2- giret... til rolig akselerasjon, evt. nedbremsing), er trolig en faktor som kan vektlegges. 

I det siste har jeg derfor begynt å tenke på ham som en slik monsterbåt som rikfolk leker seg med, og til tider dreper seg med (ref. prinsesse Caroline av Monacos andre ektemann, Stefano Casiraghi); Det går syyyykt fort... og ellers ligger bare slike båter helt i ro i vente på å gå sykt fort igjen.

De duger liksom ikke til å daffe langsomt mellom holmene med, eller til å fiske noen tonn sild med, eller som stødig hav-traver med tung last.

Om jeg var en båt er det akkurat det sistnevnte jeg ville ha vært. Et lasteskip som går stødig fra havn til havn på de store hav. 

Jeg går jevnt på. Stopper igrunnen bare når jeg må, men kan heller ikke skryte på meg noe racerfart. 

Derfor sier det seg selv at jeg stamper utålmodig når han har stopp- knappen inne, og det går heftige sjokk gjennom meg når han trykker "start" og speeder opp fra null til 100 på brøkdelen av et sekund. Overgangen blir for stor for min "motor". :S

"Kom igjen, kom igjen!!!" roper han, allerede før jeg har fått giret opp fra første- til andre- gir.

Og jeg kjenner jeg blir rød i toppen av at jeg utålmodig måtte vente for bare to minutter siden, mens JEG nå er for treg. *Grrrr*

Så hver dag forholder seg slik;

Jeg våkner og tenker "Ah... en deilig dag! Nå skal jeg bare strekke meg litt og så skal jeg...!"

Men før jeg har fått stukket meg det minste kommer "speedbåten" brasende.

"En ny deilig dag! Opp, opp, opp! Skal vi leke? Skal vi gå på stranden?? Skal vi reise inn til byen??? Skal vi besøke noen???? Skal vi trene????? Ja, selvsagt skal vi trene... kom igjen!!!!!"

Nå må det sies at han er såpass gentleman at han setter over kaffen til meg mens jeg forsøker å bråvåkne systemet med litt kaldt vann i ansiktet... MEN i det jeg har drukket tre slurker og begynner å virke står han allerede ved utgangsdøren og tripper. For på mystisk vis har han fått opp ungene, kledd på dem og stappet i dem frokost på den tiden det tok meg å trå ut av sengen, vaske meg litt og ta tre slurker kaffe.

Jeg kan SVERGE på at dette har tatt max ti minutter, men han insisterer... hver bidige gang... på at det har gått nesten en time siden han vekket meg.  

(Vekket meg forresten? Jeg var jo våken allerede... jeg ville bare strekke meg litt! ;))

Ok jeg skal innrømme, jeg er ingen morgenfugl. Derfor kan det hende det er litt rusk i tidsperspektivet mitt om morgenen. ;)

Jeg kan gjerne gå jevnt på hele dagen (og det meste av natten), men av og til må maskineriet hvile... og for min del er tidlig morgen tiden for det. Dessuten, tidlig morgen kan for meg gjerne vare til over kl 1200... OM jeg får lov. (En sjelden gang!) For av en eller annen grunn har kroppen min bestemt seg for at å sovne dypt skal man ikke gjøre før kl 05- 06 om natten. Frem til det dupper jeg i beste fall i en urolig søvn, hvor jeg stadig våkner og tenker på hva jeg heller burde gjøre enn å sove. Og derfor har jeg som regel nettopp sovnet dypt og drømmeløst når resten av verden mener jeg burde stå opp. 

Dette er forsåvidt en akseptabel ting å forholde seg til når jeg mååå stå opp for å få unger på skolen og selv gå på jobb, men det er FRYYYYKTEEEELIIIIIG irriterende når jeg slett ikke mååå en dritt, og hvor ungene gjerne hadde sovet en time til de også, om ikke den turboneger (...araber!!!...) speedbåten hadde vært så FRYYYYKTEEEELIIIG irriterende morgenfrisk. :S 

Men så kl 1400... når jeg endelig er kommet opp i jevn marsjfart... DA skrur han av motoren fullstendig. Da skal det spises, og så skal vi sitte på ræven og prate rolig... og sitte på ræven, sitte på ræven, sitte på ræven... osv. Helt til motoren min igjen har sluknet helt, av ren kjedsomhet. Da trykker han PLUTSELIG på start- knappen igjen, og jeg har fire sekunder på meg til å sjokkstarte motoren, hive på meg uteklær og sko, og halse etter. 

Dette gjentar seg så, med pinlig nøyaktighet, kl 1800 (te!) og kl 2200 (middag/kveldsmat!).

Så regelmessig at jeg ennå lever i troen på at jeg skal få dette innprentet i mitt system også. 

Men det har til nå ikke skjedd... og det er godt mulig det aldri vil skje. For om jeg aldri så mye vet de nøyaktige tidspunktene for når han trykker inn "stopp", så varierer tidspunktet for ny bråstart fra gang til gang, og fra dag til dag. :S

Og så "baktung" av last som jeg er... det er bråstart jeg sliter mest med! Å stoppe opp klarer jeg da alltid. Om det er aldri så kjedelig...   

Og som dette ikke er nok ber han meg også om å legge meg når kl er 2400!!!! :P

- Ja ja... tenker du sikkert nå...

- Hvorfor i all verden lar hun denne fyren styre hverdagen da????

Tja... jo... om jeg skal være ærlig (og det skal man jo være!) så er jeg faktisk ikke sikker på om hverdagene hadde blitt noe bedre om jeg fikk styre dem. ;)

For her i Marokko har jeg jo ikke noe arbeid eller skole som holder meg i ørene. 
(Det er nemlig deres far som får dem avgårde til skolen hver dag.)

Antagelig hadde jeg sovet til over kl 1200, og synes det var fabelaktig at ungene kunne spasere over til farmor for å få frokost i helgene.    

Så hadde jeg antagelig gått glipp av det meste gøye som skjer i løpet av dagen, fordi jeg hadde tastet på datamaskinen eller lest i en bok. :P

Og til slutt hadde jeg sett på intetsigende filmer på TV til langt på natt. 

Jeg er nemlig veldig rutinert når jeg har rutiner, men jeg finnes ikke rutinert når det ikke er faste rutiner å forholde seg til. 

Jeg står dessuten på til jeg stuper når jeg har plenty å gjøre, men når jeg ikke har plenty å gjøre går jeg nærmest inn i en slags dvaletilstand. 

Og jeg er faktisk ikke sikker på om jeg liker slik dvaletilstand. 

Det er deilig en dag eller to... men så er det igrunnen bare kjedelig! ;)

Så derfor får racerbåten...reproduksonen av Djengis- Khan... turboneger- araberen... Osama Bin Light... eller hva jeg nå skal kalle ham... styre slik på. 

OG jeg jeg kan vel også innrømme at det, etter flere år ved roret alene, er ganske deilig at en annen styrer fart og retning. :)

Man kan vel si at jeg elsker å hate det... og evner å se ganske så humoristisk på både bråstartene- og - stoppene. :)

Og kanskje kanskje kan jeg med tiden lære "racerbåten" at det finnes mye mellom brå- start og - stopp? 

Jeg har riktig nok ikke mye håp om å lære ham å faktisk nyte mellomtingene, men jeg er i det minste ganske god på å sinke ham litt. Hehe

For det er sååå deilig å strekke seg litt på morgenen!!! :) Og sorry... det nytter ikke å prøve å få meg til å vaske meg, sminke meg og kle meg på fem minutter! Så jeg "vinner" uansett i det å bestemme fart når jeg "må".  ;)

Klem fra (utflagget lasteskip)

     

Racerbåten og hans "lekekamerater". :) 

Min vakre marokkanske peis

Eller kjerringa mor strømmen peisen? ;)

I det minste fikk den en rimelig trang fødsel denne peisen, som jeg fortalte om to innlegg lengre ned. 

Og med så mye styr er jeg jo nærmest forpliktet til å elske den... men det finner jeg forsåvidt ikke vanskelig. :)

Skjønt peis...

Det er ikke pipe i leiligheten, så "peisen" er elektrisk. Men det kan jeg leve med når den har fått en slik flott ramme. :)

Rammen over peisen er forøvrig til TV. :)

Ja, jeg flirer litt over det, for i motsetning til peisrammen min er DET typisk marokkansk. Og jeg synes det var ganske morsomt, og egentlig helt på sin plass, at TV skulle få ramme rundt seg, ettersom tvillingenes far vant krigen om plasseringen av TV. Hedersplassen MIDT i stuen får TV dermed... og er dere ikke enig i at det da var passende å ramme den inn? Hehe

Ja, man må evne å se litt humoristisk på tapte slag også! ;)

Et lite glimt av den flinke mannen, som uten å nøle laget peisrammen på mine instruksjoner. Han reddet troen min på marokkanernes evne til å være innovative. ;)

Stuen forøvrig ser ut som et takras for tiden. Den himmelblå fargen (fra før min tid) må endelig vike. Til fordel for... ja, det er selv jeg spent på! For de bruker rimelig spesiell maling her i Marokko, og jeg har valgt ut fra en bitteliten fargeprøve. Jeg må vel bare krysse fingrene nok en gang. :)

(Her har de begynt å grunne med hvitt, men fargen blir ikke hvit når de er ferdige.)

Klem

     

Min marokkanske familie

Det hender familie, venner og bekjente stiller spørsmål om min marokkanske familie. Og det de fleste lurer på er om de er rike. :)

Ja, jeg smiler litt, for jeg har fått det spørsmålet mange ganger, men jeg kan aldri huske å ha blitt spurt om min norske familie er rik. Av en eller annen grunn er ikke det så interessant, mens min marokkanske families status altså er det. :)

Nå skal jeg ikke fundere på grunnen for det, men istedenfor fortelle om familien "min" i Marokko. 

Svigermor i kjent positur. Og min nest yngste svoger, som forøvrig er døvstum. 

Som jeg har fortalt litt om før er ikke den marokkanske storfamilien helt som den norske kjernefamilien. "Nær familie" her i Marokko omfatter som regel tanter, onkler, fettere, kusiner, de som er giftet inn med nevnte, m.m. Og ettersom tidligere generasjoner fikk rimelig mange barn har begrepet "nær familie" noe uoversiktlig stort ved seg for en sneversynt nordmann... som meg. ;)  

(NÅ er to barn vanlig også her. Takk og pris! Hehe)

Når jeg her "presenterer" min marokkanske familie konsentrerer jeg meg derfor om det JEG oppfatter som kjernefamilien her; Min svigermor og hennes to søstre, med mann og barn.  

Og da må jeg nesten begynne med "mormor", tvillingenes oldemor, som gikk bort for to år siden. 

Jeg vet lite om mormors familie og hvor hun kom fra. Antagelig kom hun fra en helt ordinær bondeslekt, som slet for føden, slik de fleste ordinære bondefamilier gjorde og fremdeles gjør. 

Denne konklusjonen har jeg selv satt ut fra at familiens historie er ukjent for meg før mormors tid. Marokkanerne er så stolte av sin slekt og historie at jeg antagelig hadde hørt om slekten før mormor dersom det hadde vært noe spesielt å fortelle om den. Men det er det tydeligvis ikke... og derav konklusjonen min. :)   

Det jeg vet er at mormor var en usedvanlig skjønnhet. Hun hadde hud som blekt, polert elfenben, øyne som fanget lyset i et skinn av bronse, og en stolt holdning som viste at hun visste hvilken gunst Allah hadde vist henne ved unnfangelsen. Uten at hun noengang er beskrevet som overlegen. Stolt ja, men uten nykker og med stort hjerte for andre. 

Hvor mormor fikk sin bleke skjønnhet fra forblir ukjent. Selv om man kan gjøre seg noen tanker om alle europeerne som befant seg i landet på den tiden... briter, franskmenn... kan det jo hende det bare var et tilfeldig genetisk puss som medførte at hun ble innehaver av et slikt utseende, som for en jente av fattigslig familie kunne føre til både stor lykke og  tilsvarende stor tragedie. 

For mormor del ble det heldigvis til lykke. 

En rik landeier var en av dem som ble blendet av skjønnheten, og hun var ydmyk nok til å akseptere frieriet, til tross for at han var over dobbelt så gammel som henne og hun ville bli hans fjerde brud. 

Ja, hans fjerde kone... OG hans livs store kjærlighet, viste det seg. 

Mannen, som var klok nok til å forstå at hans unge hustru ville overleve ham, sørget derfor godt for mormor og de tre døtrene de etterhvert fikk. 

Mens han ennå var i livet overførte han store landarealer til hennes eie, ettersom han visste at hun ved arv ville stå igjen med minst pott av dem han etterlot seg.

Dermed var mormor, fremdeles ung og vakker, en velstående kvinne da ektemannen døde av alderdom. 

Og uglesett av de andre konene, som måtte sloss om restene, flyttet hun med døtrene til Casablanca. 

Trofast mot mannens minne giftet hun seg aldri igjen, men konsentrerte seg om døtrenes fremtid. Derfor bygget hun en villa over tre plan, med en leilighet på hvert plan, slik at døtrene kunne etablere seg med sine familier under samme tak, når den tid kom. Og hun selv kunne bo litt hos hver av dem og fremdeles ha kontroll på etterkommerne. Antar jeg- siden hun planla huset slik mens døtrene ennå var små.

Og den tid kom.

Den eldste, Fatima, giftet seg med en fremadstormende professor.

Den yngste, Jamila, med en godt utdannet herremann i lederstilling. 

Og så var det svigermor da! 

Datteren som valgte med hjertet mer enn fornuften, og dermed gav mormor de største bekymringene. 

Hun valgte seg en tøff og staselig levemann av heller dårlig familie, og med... viste det seg... et slapt forhold til å forsørge kone og barn og et sterkere grep om flasken.

Fem unger klarte han å produsere. Men som tvillingenes far (og hans sønn) sier "Han laget unger, men lot det være opp til andre å ta vare på dem."

Men heldigvis beholdt mormor tungen rett i munnen og holdt hardt grep om det hun hadde igjen av land- rikdom til svigerfar, mye eldre enn sin kone som han er, ble for gammel til å ødsle alt bort på fyll. Ja, så standhaftig var hun i dette at hun levde til hun var nærmere 100 år før hun falt fra og arven ble fordelt mellom de tre døtrene og deres familier. Og da var svigerfar allerede over 80 år selv. Han har så lenge jeg har vært i familien- og antagelig noen år før det- surret rundt i sin egen lille verden, hvor han gjør betydelig mindre skade enn i yngre alder. 

Svigerfar i bakgrunnen... hvor han igrunnen bestandig befinner seg. Han deltar ikke mye i familielivet. Tusler heller for seg selv. 

Så i spørsmålet om familien min er rik er svaret at tante Fatima, med mann og barn, er rimelig rike, ettersom hun har en mann som har økt deres formue betraktelig. Han er etterspurt som foredragsholder og rådgiver både nasjonalt og internasjonalt, og har til og med vært en av kongens rådgivere i miljø- og planleggingsspørsmål.
Og de to guttene som er ferdig utdannet er selv henholdsvis professor (i England) og forsker (i Frankrike). Yngstemann studerer fremdeles i Frankrike. 

Jamila, med barn, står godt i det, selv om hun ble enke så altfor tidlig og derfor hadde det trangt noen år. Hun hadde det nemlig trangt økonomisk fordi hun sørget for at alle de tre barna fikk seg strålende utdannelser. Noe de to guttene brukte til å få seg gode jobber, i henholdsvis Canada og USA, og datteren benyttet til å skaffe seg en god mann blant studiekameratene. Så hun kan være høyt utdannet husmor. :)

Forøvrig også i USA, etter mannen hadde noen praksisår i Saudi Arabia, og ble headhuntet til et stort firma i USA. 
(De fleste som nå bor i utlandet kommer nok tilbake til Marokko, når de har fått betydelig arbeidserfaring.)

Tante Fatima (foran) og tante Jamila parterer nyslaktet lam. 

Tante Fatima er ikke helt bekvem med å bli fotografert i denne habitten. Hun er den eneste av søstrene man sjelden ser med skaut og "kjøkkentjeneste- antrekk". Vant med kokk, vaskehjelp og sjåfør, som hun er, har hun anledning til å være forfengelig. :) 

Mens svigermor, med mann og barn... 
Ja, der er nok skadene svigerfar påførte økonomien ennå påviselige, i det at de fem barna de fikk aldri fikk fullført noe utdannelse, der de fulgte ham fra sted til sted etterhvert som han drakk seg fra jobber. Grunnen til at de ennå tilhører middelklassen/øvre middelklasse er altså at mannen drakk seg fra forstanden FØR den siste arven etter mormor ble fordelt. Det, og det at tvillingenes far (nest eldste sønn) tidlig tok ansvaret faren fraskrev seg, og jobbet fra han var en neve stor, gjør at også min snille svigermor har alt hun trenger. Og litt til. 
Men klok av skade er hun blitt en forsiktig eldre dame, som aldri unner seg stort. Kanskje med tanke på at at mormors besittelse av eiendommer var det som gav grunnlaget for videre generasjoners ve og vel, og kanskje fordi hun vet av erfaring med en alkoholisert mann hvor flyktig kontanter kan forsvinne, er  alle verdiene låst i eiendom. Og hun og barna lever av leieinntektene disse innbringer. Pluss de beskjedne inntektene fra en liten butikk den yngste sønnen driver.   

Blir det noe til overs en måned legges dette til side for å oppgradere eiendommene. Og noe til overs blir det stort sett, for svigermor er en av dem som kan snu og vende på en mynt til den blir så forvirret at den deler seg i to. Uansett hvor billig jeg anser prisnivået her i Marokko for å være klarer svigermor bestandig å få ting enda billigere. Enten ved å lage ting fra bunnen av eller ved å kjøpe direkte fra kilden, uten fordyrende mellomledd.
Ikke fordi hun er gniten- tvert imot er hun svært gavmild- men fordi de tunge årene hvor pengene ble drukket opp er så dypt festet i henne at jeg tror redselen for stå tomhendt ovenfor en sulten familie aldri vil vike. 
Derfor er det å kjøpe så billig som mulig noe hun ikke klarer å legge fra seg... og hun unner seg sjelden et nytt plagg eller noe fint til huset. Men det hun sparer ovenfor seg selv gir hun så gledelig videre til generasjonen under seg. En generasjon som, til svigermors store sorg, har krympet inn med årene. Av de fem barna hun fikk har hun i praksis tre igjen. 
Datteren, den nest eldste i flokken, begikk arvesynden å selv gifte seg med en eldre drittsekk.
En drittsekk fra Libya til og med. Henne har de ikke hørt fra på 25 år (!!!), og vet ikke engang om hun og de fire barna hennes overlevde krigen som herjet der, i jakten på Gaddafi- regimet.  
Den eldste sønnen begikk arvesynden å være en like udugelig drittsekk som sin far. Og da svigermor (og de andre brødrene) omsider satte foten ned og ba ham gjøre noe for å forsørge seg selv, sin kone og sin lille datter, etter å ha gitt etter for hans krav om bekvemmelighet til å leve som en gjennområtten lat Ola- dunk i over 40 år, ja da svarte han med å vende familien ryggen. Totalt. I to år nå har ikke familien hørt et ord fra ham eller den lille familien hans. 
Og min snille, milde svigermor, som ikke vet hva godt hun kan gjøre for oss, har vist seg hard nok til å ikke forsøke å finne ham. Noe både jeg og de tre andre brødrene er glade for. Hans krav og utakknemlighet var som en pest i familien. Nå er det omsider ro. Og svigermors ansikt er ikke lenger mørkt av bekymringer, men domineres av  smilerynker og kjærligheten som lyser fra øynene hennes når hun betrakter de to barnebarna hun har fått gleden av å se vokse opp. Mine to barn. 
(Egentlig har hun 8 barnebarn. Fire i Libya + en gutt eldste sønn "la fra seg" etter opphold i Norge + en jente eldste sønn har i Marokko, men som hun altså ikke har sett på to år.)

Tvillingenes far og min yngste svoger. Siden tredje sønn svigermor "har igjen" er døvstum er det disse to svigermor legger sitt fremtidshåp i. Og det er heldigvis tak i dem begge. 

Det hender jeg lurer på hvordan svigermor har klart å beholde den oppriktige åpne gleden og glansen i blikket sitt, så mange tunge stunder som hun må ha hatt opp gjennom årene, og så mye vondt som hun har opplevd i livet. Så mye at det ville være forståelig om hun hadde blitt en bitter gammel dame. Men hun ler ennå hjertelig, smiler fra hjertet, og har en uendelig omsorg i seg. 
Jeg har stor respekt for henne for det, og dette- svigermors styrke gjennom utfordringer, tap og sorg-  har vært et tankekors for meg hver gang jeg har falt for fristelsen å tenke at livet mitt har vært tøft. For til sammenligning med det hun har opplevd (bare noe av det fremkommer her) har mitt liv vært en søndagstur i parken. Hvordan skulle jeg kunne tillate meg å føle bitterhet over de utfordringene jeg har opplevd når hun ennå holder fast ved gledene i livet? 
Så hun har, tross språkbarrièren, og kun i kraft av sin personlighet, lært meg så mye.
Og derfor vil hun- uansett hvordan forholdet mellom meg og hennes sønn forløper- være min svigermor av hjertet. 

Dette var litt (mye! ;)) om familien min her. 
Og ja, de er rike- på de måtene som betyr noe! 
Økonomisk- vel- det er jo behagelig at jeg ikke trenger å bekymre meg for mat på bordet og tak over hodet når jeg er i Marokko, men det er i bunn og grunn her som i Norge;
Penger er bare penger, og så lenge man har basisen av det man trenger er resten bare kulisser. 
Det er klart det er kjekt med pene kulisser- og for min del kjekt at jeg får dyrket min interiørinteresse også her-  men det er ikke på grunn av kulissene man er lykkelig eller ulykkelig! Så familien er den rikdommen jeg setter mest pris på her (med noen nevnte unntak ;))... og jeg håper og tror det er gjensidig! :)

Klem

    

Å innrede i Marokko...

... er IKKE som å innrede i Norge!

I Norge har jeg tid til å tenke meg om, jeg vet hvor jeg kan skaffe det meste, og ikke minst, jeg kan spørre og forklare til ting blir riktig. 

Å innrede i Marokko derimot... ja, det er mest som å utføre et ganske merkelig stunt!

Tenk deg at du hopper fra et fly. På vei ned, i raserfart, skal du så plukke med deg en mengde ting du skal sette sammen når du lander. Ingen har gitt deg instruksjoner om hva du skal plukke med deg, og når du lander får du heller ikke instruksjoner om hvordan du skal sette det sammen. Du må improvisere, ta det på sparken, og forventningene er at det står til Oscar- statuett. 

Ja, slik føles det! ;)

Jeg kan gjerne bruke god tid på å planlegge hva og hvordan jeg vil ha tingene, men når alt kommer til alt må jeg stadig improvisere og ta nye beslutninger på stående fot. 

Mye grunnet språkbarrieren, forståelig nok, men også mye grunnet min "talsmann og guide" 's utålmodighet når det gjelder å tråle butikker og markeder. Og til slutt grunnet frasen som får meg til å frese; "Slik gjør vi det ikke i Marokko!"

Gud bedre så mange ganger som jeg har fått høre det! :S

På stående fot husker jeg; 

Da jeg ville bygge den stygge varmtvannsberederen inn i et skap. (Marokkanere flest har den enkelt og greit som "pynt".)

Da jeg ville ha putene i salongen sydd med ulikt stoff (i samme farge og serie, men med noe ulikt mønster!) på hver side, så man kunne snu dem, og vips ha en litt ny salong. 

Og nå sist da jeg slett ikke ville ha peis med falske mursteiner, men peis med marokkansk mønster.

Dere aner ikke hvor mye styr det ble med den peisen, selv om jeg på forhånd hadde skaffet bilde av nøyaktig form jeg ville ha på den...

... og et annet bilde av dekoren jeg ville ha på flatene.

Ja, jeg tenkte jeg ikke skulle være vanskelig heller, så om de ikke hadde nøyaktig det mønsteret... noe som lignet gjerne! 
De to bildene burde iallefall gi dem en ide om hva jeg ønsket, så gipsbutikken/produsenten kunne komme med motforslag om hva de kunne tilby. 
Burde!!!

Men som mange ganger før bare kikket de på bildene og ristet på hodet. 
Nei, de hadde ikke likt verken peis en eller to! 
Mine forsøk på å forklare at jeg ville ha en kombinasjon av peis en og peis to-  og ikke nødvendigvis likt, men NOE lignende- nei, det var umulig å forstå! *grrrr*

Så jeg kikket meg litt frustrert rundt i butikken, hvor det hang et slikt utall av ulike gipsdekorasjoner at NOE burde være mulig. Og følte det var enten vondt i viljen eller mangel på fantasi som buttet imot, mer enn muligheter. 
Men jeg forsøkte likevel å være en hyggelig kunde. Hva kunne de tilby da?
Da gikk han på bakrommet og fant... ja akkurat, falske mursteiner. :(

Følgelig forsøkte jeg å forklare vel en time til (!!!!), uten å komme noen vei, før jeg ganske så oppgitt utbrøt;
"Men dere MÅ jo ha laget peis i uendelig mange villaer, dere MÅ ha erfaring med det... så hva i all verden har dere laget til de kundene da?"
Hvorpå den stakkars mannen så på meg med et rimelig såret blikk og pekte på de falske mursteinene. ALLE ville ha slike! 

:S

På denne tiden hadde far i huset for lenge siden mistet tålmdigheten, så han kom med et stille "Vennen min, du er driiiitvanskelig! Kan vi ikke bare ta slike mursteiner da?".

Jeg skjønte jo der og da hvor vinden blåste, og at jeg slett ikke kunne leve med det, så da var det hun mor innså at hun (IGJEN!!!) bare måtte forkaste den opprinnelige planen og utføre overnevnte stunt.
Mens to menn stirret på meg med store øyne rev jeg derfor til meg et par vindusdekorasjoner, noen rammelister og noen topplister. Og la utkastet til en slags peis på gulvet foran dem. 

Og etterhvert fikk jeg dem faktisk med på stuntet (i det minste far i huset)... helt til jeg kom til at jeg manglet gulvlist, og dro til meg en brystlist.
"Nei, nei, nei... det er ikke gulvlist, men brystlist... flaten skal være oppover!" utbrøt mannen i butikken hektisk... men ble brått fullstendig taus da den gale kvinnen fra Norge resolutt snudde listen opp-ned og hevdet "Og nå gulvlist!!!" 
Hehe

Marokkanere er herlige... men jeg kan ikke unngå å av og til tenke på dem som en saueflokk. Alt skal gjøres slik det alltid gjøres, og å tenke nytt er utenkelig.  
Så igjen fikk jeg så absolutt ikke det jeg hadde tenkt, men måtte improvosere heftig.

Men det ordner seg jo som regel! :)
Peisplanen min måtte redigeres noe under bygging også, for å få riktig størrelse på peisen. Men nå er den snart ferdig, og mor er meget meget fornøyd. :)
(Bilder kommer selvsagt! ;))

Klem

    

Ps! Det finnes hederlige unntak fra saueflokk- mentaliteten her i Marokko. Mannen som bygger peisen for oss er rett og slett overbegeistret over den nye (merkelig nok!) måten å tenke peisdekorasjon på. Og hadde jeg bodd i Marrakech er jeg ganske sikker på at de ikke hadde hevet et øyenbryn over påfunnet mitt. For der er de rimelig vant til "gale" europeiske damer. Hehe

Ny "hverdag" i Marokko

Ja, jeg må nesten skrive hverdag i hermetegn, for det føles ennå uvirkelig. 

Tenk, jeg gjorde det faktisk! Tok permisjon, tok ungene ut av den norske skolen, pakket sammen og dro sørover i verden. 

Da jeg først tenkte tanken var den tett fulgt av en annen tanke; "...men slikt våger ikke du!!!!!"

Det føles ennå utrolig at jeg faktisk våget. 

Ja, det føles utrolig godt! :)

Nesten så jeg må bruke "knipe seg selv i armen"- klisjeen. Skjønt jeg har mest lyst til å slå meg på brystet som King Kong. Eller som Tarzan kanskje... for akkurat nå føler jeg for et "aaaaiii-aaiiii-aaaaa" jubelrop. :)

Jeg er HER. I Marokko! 

Landet jeg etterhvert anser som mitt andre hjemland, uten å ha tilbrakt lengre tid enn stadige ferier her. 1 uke, 3 uker... ja, opp til 6 uker. 

Men jeg har aldri bodd her. Aldri hatt hverdagen min her. 

Og det kjennes fantastisk å ikke telle dager til jeg skal hjem igjen. 

Et helt år! Bare avbrutt av juleferie i Norge. :)

"Aaaaiii-aaiiii-aaaaa!!!!!" :)

Muligens føles det ekstra utrolig at jeg er her, og er så lykkelig med det, ettersom jeg ikke bestandig har vært glad for å være i Marokko. Selv om landet bergtok meg da jeg kom hit første gang, for vel ti år siden, har det vært stunder der jeg var alt annet enn lykkelig over å være her. 

Mye passerer på ti år. På min første reise til Marokko var jeg så forelsket at jeg trolig hadde vært lykkelig under en presenning i Sibir-ørkenen.  Ja, dere kjenner sikkert følelsen. ;)
Men så... etter at den store forelskelsen hadde lagt seg... kan jeg ikke nekte for at jeg flere ganger tenkte "Søren og, Marokko IGJEN? Hvorfor kan vi ikke tilbringe en eneste ferie et sted jeg ikke drukner i slektninger, og hvor jeg ikke må sitte med et stivt påklistret smil, mens alle rundt meg snakker et språk jeg ikke forstår?"

Men det gikk seg jo til... som jeg har fortalt om før. :)

Kjærligheten til Marokko har vokst seg stadig større. 
Og mannen som introduserte meg for denne verden... tja... noen ganger endrer kjærlighet form! Jeg er ikke lenger så forelsket at krav til komfort er et ikke- tema (Jeg er derfor rimelig glad for at min marokkanske familie er en urban familie med komforten på stell! ;)), men jeg er blitt voksen nok til å sette pris på det dype vennskapet og den gjensidige respekten som har vokst frem mellom oss gjennom årene.  
Og jeg kunne vel knapt hatt noen bedre "bodyguard", guide og prutehjelp, mens jeg ennå knoter noe forferdelig med språket her. (Et særdeles vanskelig språk for en vokalavhengig nordmann. ;)) 

OG som personlig trener! :)
For jeg har ikke glemt hvorfor jeg tok dette sabbatsåret; Jeg skal komme meg i form!!!
Så jeg trener. Nesten hver dag. :)

Alt i alt har jeg det veldig fint! :)
Jeg savner ikke Norge og Villa Kaos... ennå. 
Om jeg savner noe må det være å dykke ned i en flaske vin for å finne sannheten om lykke, liv, sorg og kjærlighet, sammen med venninnene mine. Så derfor er jeg glad flere har planer om en tur hit. :) 

Og når det gjelder interiør... ja, det skjer ting på den fronten her også!
Jeg har nesten litt prestasjonsangst, for familien har ventet på at jeg skulle komme for å ta beslutninger om oppussing av flere boliger. :S
Men her peker jeg i det minste bare... jeg utfører ikke arbeidet selv. ;) 
Så får jeg bare håpe på at prestasjonsangsten ikke gjør pekefingeren min for nummen til å peke ut riktig retning!!!
(Dessuten har det hendt noe merkelig. Tvillingenes far har utviklet en egen interesse for interiør. Jeg får dermed ikke bestemme helt fritt lenger. Jeg vet ikke om jeg liker akkurat det. ;))

Stor klem