Ikke helt etter planen, men...

Angående peis...

I går (eller onsdag... vi har visst tippet midnatt ;)) skulle jeg få skikkelig peis. I stuen.

Derfor sto jeg og rev ned veggen der den skal stå til kl 02 natt til onsdag.

Selv om jeg hadde avtalt dette en uke i forveien. 

Hvorfor det?

Jo, fordi min mor skulle være barnevakt tirsdag ettermiddag, og jeg var redd for å gi henne hjerteattakk dersom hun kom hit og fant stuen med ene veggen revet ned. 

Bedre at hun kom hit og fant en peis... ferdig oppsatt. Tenkte jeg. :)

For min kjære mor er nemlig så bekymret over alle prosjektene mine. 

Eller hun blir matt, som hun sier. 

Så jeg tenkte jeg skulle være særdeles hensynsfull (dog ikke like hensynsfull ovenfor naboene. ;))... for hun kunne jo ikke bekymre seg ovenfor noe som allerede var ferdig! 

Tenkte jeg.

Men sååå... på onsdag morgen ringte ovnsmontøren og sa at montering av peisen dessverre måtte utsettes grunnet at to i firmaet var blitt syke. 

Utsettes til fredag.

UGHHH! 

Min mor skulle være barnevakt i ettermiddag også, siden jeg da også skulle jobbe sent.

Og der var jeg altså uten stuevegg. Og uten peis. 

Og min hensynsfulle plan gikk opp i røyk.

Ja, i frostrøyk får vi si... siden jeg altså står uten peis... og biopeisen ikke duger til annet enn å lage frostrøyk den også. 

Som om det ikke var nok at stuen manglet en vegg ligger det materialer i stuen, det står stendere til bygging av rammen til peisen i trappegangen, og i underetasjen måtte min mor trakke over en påbegynt sengegavl for å få lagt ungene. 

Ja, ikke så lett å se at det skal bli sengegavl heller. ;)

Og så gipsplater som står oppstilt på soverommet mitt. Men de så hun jo på tirsdag. ;)

Man kan trygt si at det var med delte følelser jeg gikk på jobb i dag.

Og jeg ventet på telefon. 

På et "Hva i all verden...??????"

Men min mor ringte ikke. 

"Ja, da får jeg det når jeg kommer hjem da!" tenkte jeg... og håpet stillheten ikke var grunnet et virkelig hjerteattakk. Altså ikke et mentalt "Nei, hva har min datter NÅ funnet på... jeg tror jeg faller om!"- liksom hjerteattakk.

Slike som kan være ille nok til å stå og rive veggen om natten for å unngå dem, men som ikke er dødelige, slik egentlig.

Ja, egentlig ganske langt ifra. ;)

Så kommer jeg hjem... og der sitter min mor smilende i sofaen.

Ja, smilende!!!!!

Tenkte seg til!

Men joda, jeg fikk nok høre det.

"Etter disse prosjektene er det pause, er det ikke?"

Kjære mamma.... jeg kan dessverre ikke love det! 

Og jeg kan heller ikke love at du aldri mer vil komme til manglende vegger og materialer spredd i hele huset. Eller til andre verre ting... som jeg ikke har kommet på å gjøre ennå, men som jeg sikkert kommer på.

Men jeg vil bestandig gjøre et forsøk på å være hensynsfull. Så du ikke skal bekymre deg for at jeg tar meg vann over hodet.

Men som jeg vet at du egentlig ikke får noe hjerteattakk, og at du egentlig er litt stolt over at jeg står på, så vet du at jeg er uhelbredelig.

Og egentlig liker vi hverandre slik... gjør vi ikke? :)

Jeg vet iallefall at jeg elsker deg slik. 

Elsker at du er så glad i meg at du bekymrer deg.

Og elsker deg for at du er stoler slik på meg at du bekymrer deg med et glimt i øyet.

Og derfor takler at det mangler en vegg og slikt. 

Du er verdens beste! 

Det var igrunnen bare det jeg ville si. :)

Klem

    

Å bo på fjellet...

Håper alle har hatt en like deilig vinterdag som det vi har hatt! :)

Klem

     

Tradisjonen tro...

Tradisjonen tro ble kvinner og barn samlet for julebakst. Og i år var det Villa Kaos som ble satt på hodet en hektisk ettermiddag i kjevlens tegn.

Tradisjonen tro var ungene ivrige og støynivået høyt. 

Og tradisjonen tro var det mormor som ble sittende igjen og kjevle ut resten av deigen da interessen blant de yngre hadde dabbet av. :) 

Men effektive var vi! Det ble pepperkaker og kakemenn til å fø en liten hær, i tillegg til pepperkakehus og julesjokolade. Ja, det ble til og med brente mandler... selv om jeg og min søster utførte den oppgaven i skikkelig "Julesnacks for dummies"- stil. Sleiven knakk, og fingre ble like brent som mandlene (ikke mine i år heldigvis. ;)). Og en stund så det ut som vi måtte by nissen på en eneste stor mandel- og knekk- klump. Dersom han møter opp på julaften i år altså. :) 

Men det ordnet seg faktisk med mandlene også til slutt. :)

Så da er kakene i boks, bokstavelig talt. Ja, er det noen som ikke rekker å bake i år har vi til utdeling. ;)

Klem

     

En noe spesiell fangst i garnet

Vi var på hytten en tur i helgen, og da tvillingene og morfar skulle ut i fjøset hørte de fortvilte skrik fra et lite vesen. Og totalt innballet i et fiskegarn lå det en liten pusekatt. 

Fjøset er ikke i bruk lenger, annet enn til lager, så stakkaren har nok ligget der en stund, og surret seg mer og mer inn i garnet. Men heldigvis hadde den krefter nok til å ennå skrike fra og tilkalle oppmerksomheten fra de tre.

Saksen måtte frem for å få løs den lille, for den satt så fast med både kropp og hode at det nærmest var et lite under at den ikke var blitt kvelt. Varsomt klippet vi derfor tråd for tråd... og det merkelige skjedde; Katten som nok er født et sted i fjøset, og aldri hatt nærkontakt med mennesker før, begynte å male så fort vi hadde frigjort hodet. Og den holdt seg helt i ro mens vi klippet den løs, og til og med mens vi badet den ren etterpå. For den hadde selvsagt gjort på seg der den lå fastsurret. Stakkars liten!

Noe kattemamma var ikke å se. Om hun har vært der har hun nok innsett at hun ikke kunne gjøre stort og gitt opp. For liten til å klare seg selv er den, så da er det bare å innse; Skjebnen ville at vi skulle ha en katt! 

Tam kunne den ikke sies å være, tross den overraskende malingen da vi fikk den løs. Men etter at den har fått mat og drikke, og intens omsorg og kjærlighet en helg, er det allerede nå lite som vitner om den tøffe opplevelsen "garnnøstet" vårt har vært gjennom. 

Og så da?

Wow... bling!

"Å se hele verden som en lekeplass" har fått en ny betydning, med et slikt vesen i hus, og verken brudetepper eller marokkanske brettbord er for "hellige" til å være vernet mot lekne angrep. Og sommerfugler på gardinene da... det er en liten som er så sikker på at de er ekte at her er det bare å bytte ut gardiner snarest. Men det er vel på tide å bytte ut sommergardinene nå uansett. ;) 

Jeg gjør da ikke noe galt! 

Lille Missi, som er navnet han/hun har fått, er definitivt den søteste "fisken" vi har fått i garnet noengang. :)

Klem

     

Gratulerer med vel overstått Norge!

♥