Ja, da var sommerens siste ferietur over. Og vet dere hva, det er jammen litt herlig også, at hverdagene begynner igjen. Ungene er tilbake, etter 2 1/2 måned i Marokko, hvor de har fått kost seg med sin pappa og hans familie, lært litt marokkansk (omsider!) og dessverre også plukket opp marokkanernes (iallefall pappaens) aksept for å rape høyt. En uvane jeg er redd det tar meg mer enn 2 1/2 måned å plukke av dem igjen. *Grrrr!*
Med til sammen 5 uker i Marokko for egen del også, og huset tømt for tvillinger i ukene mellom mine turer, må jeg si det har vært en usedvanlig sommer i år. Begivenhetsrik! Mye savn, mye glede, mange tanker, mye sol, mange smaker... ja, rett og slett mange inntrykk!
Denne siste turen tenkte jeg mye på det at jeg nok opplever Marokko på en helt annen måte enn de fleste turister. På godt og vondt. Joda, jeg er mye bare turist også, men siden mine barn har familie der har jeg også familie der, og dermed er det dager hvor jeg "plutselig" befinner meg i det marokkanske hverdagslivet. Ikke mitt hverdagsliv, for det tror jeg aldri det vil føles som, men som en slags utilsiktet spion i andres hverdagsliv. Bekymringene, gledene, konfliktene... alt dette de lever i og med. Ting som egentlig ikke er ment for mine øyne og ører alltid, men som likevel bobler til overflaten når jeg er der en tid.

Nå kan jeg ikke si at jeg får med meg alt mulig, for mitt språkøre er omtrentlig som mine musikalske ferdigheter. Jeg kan jo da nevne at mine foreldre betalte gitarskole for meg i tre år og fikk en datter som kunne slå to falske akkorder og til nøden spille "Bjørnen sover" (på en måte som absolutt hadde holdt enhver bjørn våken!). Og ja, min marokkanske lærekurve ser dessverre likedan ut. Så da antar jeg dere forstår at det ikke er å lytte ved dørene som gir meg slik innsikt.
Men det er merkelig med det, for akkurat som de andre sansene forsterkes om man mister en sans blir jeg usedvanlig oppmerksom på sinnsstemninger og kroppsspråk når jeg er i Marokko. Og marokkanerne er forøvrig gavmilde på sinnstemninger og kroppsspråk! Snakker med både armer og ben... og mer til. Og av og til er det ikke helt ferie å stå oppi det, som utilsiktet spion. :S
(Takk Gud for feriehuset, uten plass til hele slekten!!!!!!!!)
Men når man opplever slikt tenker man jo litt annet også, som ikke er så negativt egentlig. Som at jammen er livet mitt i Norge slett ikke ille. At det å ha et eget hus, uten å måtte dele ett med svigermor, er en veldig veldig bra ting. :) At det å ha en jobb å gå til, istedenfor å gå hjemme og ergre seg over små ting (hvilken av svogrene i huset som har okkupert tv mest, hvem som frityrstekte poteter sist og hvem som roter mest og rydder minst... blant SEKS voksne i husholdningen!) faktisk er riktig herlig. :)
Joda, Marokko er sol, varme og mye glede. Det skal mer til enn litt "armer og ben" før jeg endrer det synet! Og likevel...
Hver gang jeg er der får jeg spørsmålet "Skulle du ikke gjerne ha blitt her? Er du ikke lei deg for å dra igjen?"
Jeg svarer bestandig pliktskyldig "Jo, selvfølgelig!!!!!" Og forklarer beklagende at jeg har jobb og hus i Norge jeg må ta vare på, og ungene har skolen...
"Du kunne fort få jobb her... med bolig på kjøpet!" sier de da.
Nei, så enkelt er det nok ikke... familie, og ikke bare en jobb i Norge, men en jobb jeg trives virkelig godt i... beklager... fastholder jeg.
Men egentlig tenker jeg hver gang, om jeg bare har vært lykkelig turist eller også utilsiktet spion, at det er mer som drar meg til Norge igjen enn som så. Noe jeg ikke kan forklare så godt at jeg forsøker det ovenfor dem.
Men til dere skal jeg likevel forsøke; Livet mitt, slik det er, det er kanskje ikke så mye i andres øyne. Og det er så absolutt ikke perfekt! Det er ofte stress, og det hender både titt og ofte at det er ensomhet i oppgavene jeg står ovenfor. Noen ganger er der tårer, noen ganger savn, noen ganger et streif av bitterhet over at jeg ikke var heldigere i livsvalgene jeg tok og noen ganger et snev av redsel... er det min skjebne dette, å stå alene om utfordringene livet gir?
MEN det er MITT liv! Som ikke bare inneholder utfordringer, men også MINE drømmer og MINE tilfluktsrom! Eller kanskje jeg burde beskrive det som lykkebobler heller enn tilfluktsrom?! For jeg er lykkelig når jeg i mitt eget hjem får roen til å drive med mine hobbyer, som å lese, pusse opp eller skrive. Samvær med venner og familie er andre slike lykkebobler... eller å bare sitte med en kaffekopp på trappen og se på ungene som frydefullt leker med nabobarna.
Så jeg er egentlig ikke så lei meg for at jeg er tilbake i hverdagen igjen nei. Min hverdag! Mitt lille liv... det er veldig herlig mitt! :) Og Marokko ligger jo der, bare en knapp dagsreise unna. Om noen måneder reiser jeg ned igjen... og hjem igjen. Slettes ikke verst, verken det ene eller det andre av til og fra! ;)
Nå vil jeg bruke de neste dagene på å surfe rundt hos dere. Så kjekt at mange allerede har meldt seg på min give away! (To innlegg lenger nede om du ikke har fått den med deg. ;))
Og tusen takk for alle hyggelige hilsener! :)
Klem
Ps! Bildene jeg viser er fra feriehuset. Kom på å ta bilder inne i feriehuset 5 minutter før vi skulle dra, så det ble litt hastverk- lastverk- bilder dessverre.
Det går noe sakte å innrede det når jeg er der korte uker og skal oppleve så mye annet også, men det går da fremover. Foreløbig en del midlertidige møbler og tepper, der vi ikke har fått handlet nye ennå. Men det er litt greit også, siden familien skal leie ut huset når det ikke er i bruk, de første årene. Og alt man trenger er på plass... om det enn er litt nakent. :)
Legg for all del merke til den store lysekronen i stuen. Det er den svigermor ville sende til meg i Norge, som jeg fryktet var diiiger og svært bling (Innlegget "Å sende svigermor på shopping"). Den ER både svær og bling, så jeg er igrunnen veeeldig fornøyd med at jeg fikk plassert den i feriehuset, hvor det er tre meter under taket i stuen. ;)