torsdag 5. januar 2012

Stand by your man...

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har opplevd litt av hvert i livet.
Og jeg må innrømme, det var ikke min barndomsdrøm å ende opp som alenemor. 
Men jeg håper også at de erfaringene jeg har medfører at jeg er bittelitt klokere på veien videre. 

Da jeg sto opp til nakken i "baluba" husker jeg at jeg småsmilte litt da min søster var oppgitt over sine... strengt tatt en del mindre... problemer. 
"Yes, give them to me!" tenkte jeg... og ville så gjerne bytte. 

Og da sa min søster noe klokt som jeg siden har husket på;
"Selv om mine problemer er for bagateller å regne i forhold til det du må håndtere må jeg få lov til å være oppgitt eller irritert over det jeg opplever som problemer!"

Hun sa det heldigvis med et smil, min kloke søster, for som jeg visste at det fantes verre ting å måtte bryne seg på, så var hun også klar over at hun ikke hadde det så verst. Totalt sett. 
Og likevel var det helt rett det hun sa. 
Selv om folk sulter i verden er det lov å bli irritert over at strømpebuksa rakner. Og selv om noen andre opplever svært traumatiske ting i sitt ekteskap har man faktisk lov å bli forbanna om din ellers snille mann ikke holder en avtale, trår blindt over støvsugeren man har satt klar til ham, eller sovner på sofaen den kvelden man liksom skulle ha en romantisk aften sammen. 


For dersom man bare skulle få lov til å bli irritert og forbanna dersom man hadde utelukket at det fantes verre alternativer, ja da hadde man jo aldri fått lov til å være irritert eller forbanna. Og det fungerer ikke slik!!!! :) Da måtte vi mennesker være en slags overnaturlig kollektivt tenkende organisme. Og det er vi jo ikke! 
Hvert menneske lever sitt liv med sine problemer, som om de er store eller små har rett til å være et problem for individet det gjelder. Det betyr jo ikke at vedkommende er totalt blindet for at det finnes langt verre problemer. For det finnes det alltid! 

Men vet dere hva? En av de tingene jeg som enslig savner mest med å være i et forhold er å ha en å irritere meg over. 
Sprøtt, ikke sant?!!
Tenk så koselig å kunne si oppgitt "Nei, nå er det din tur til å tømme oppvaskemaskinen! Og er det jeg som må skifte sengetøy hver gang???? Nå har dessuten det skapet stått umalt i tre uker siden vi bestemte oss for å pusse opp gangen og møblene der... er det ikke på tide at du tar opp malerpenselen?"

Her er det jeg som må tømme oppvaskemaskinen. Og skifte sengetøy. Hver gang! Og det fordømte skapet i gangen nede er like mintgrønt som det var da jeg bestemte at det skulle bli svart. For minst tre uker siden. :S

Og når jeg ser Criminal Minds, i reprise, og dama til Hotch (sjefen... for dem som ikke er TV slaver ;)) har reist fra ham fordi han er for mye borte på jobb tenker jeg "Nei søren og... der har dama en mann som ikke er utro, som elsker henne og barna, som ellers behandler henne pent... og så stikker hun. Bare fordi han jobber for mye? What the f####???!!! Give him to me!!!!"

Altså... jeg vet det er en TV serie. Hehe
Men jeg ser også mye slikt rundt. Og selv om min søsters kloke ord ennå ringer i ørene mine klarer jeg ikke helt å la være å tenke "De vet ikke hvor godt de egentlig har det!"
Og jeg synes det er så synd når familier brytes opp, på grunn av lengre tids irritasjoner over ting som egentlig er småproblemer. 
Istedenfor å gi hverandre litt rom til å "feile", og møte utfordringer med "er dette egentlig et stort problem?", så lar man småting vokse seg over hodet og finner ut at det er sikkert best å gå fra hverandre.


Dette gidder jeg ikke! Hvor er forelskelsen jeg trodde jeg skulle få beholde? Det fantastiske sexlivet vi hadde er dødt og begravet! Ser han overhodet ikke at gulvet må støvsuges? Er alle hans møter viktigere enn å kjøre ungene til barnehagen, slik at jeg må gjøre det hver gang? 

Så man går! Og ender uten forelskelse, sexliv, eller noen andre å dytte støvsugeren på. I en tilværelse der man  kjøre ungene hver gang. Så lenge de ikke er hos faren altså. Og da savner man å måtte kjøre dem.  

Men man slipper jo irritasjonen... og man kan jo forelske seg igjen. Få en mann som forstår seg bedre. Få et fantastisk sexliv igjen. En stund iallefall, til hverdagen innhenter også det forholdet. Og gjerne enda mer brutalt, siden det kanskje er mine, dine og våre barn- komplikasjoner i tillegg til "de gamle vante".

Jeg husker det min kloke søster sa. Husker det veldig godt! Men likevel...
Jeg skulle virkelig ønske at mange heller tok tak i de små problemene i forholdet de er i enn å tro at evig lykke venter et annet sted. 

Jeg sier ikke at det ikke venter lykke et annet sted. Det kan jo godt hende! Og noen ganger må man jo også gi opp. Der det meste er forsøkt og problemene likevel tårner seg opp. 
Men mange ganger tror jeg ikke lykken det "andre stedet" er så mye større eller mer varig enn den man forlot. For evig lykke... det er man ganske så ansvarlig for selv!!! Å se de positive tingene, istedenfor å henge seg opp i irritasjonsmomentene. Å se mulighetene, istedenfor å se alle hindringene. 


Dersom man ikke evner dette i ett forhold, som egentlig er godt, men ikke "tilfredstiller alle krav" man har... hva er da garantien for å være så mye klokere i et nytt forhold? 
For den perfekte mannen (eller kvinnen) finnes jo ikke, og de som lykkes med varig kjærlighet er ikke dem som passer best sammen, men dem som er mest innstilt på å jobbe hardt for å få det til å fungere. De som er to om å danse tango, også i de vanskelige stegene. 

Jeg kjenner noen slike par... og beundrer dem! De har ikke hatt en enklere vei sammen enn andre, men de har stått kampene ut sammen, og kommet styrket ut av dem. 
Og jeg misunner dem belønningen for dette; Et liv med felles minner å se tilbake på.
Og noe jeg ser i blikket deres når de ser på hverandre; "Jeg elsker deg, og jeg beundrer deg! Du var der virkelig i gode og vonde dager, du kjenner meg på godt og vondt, og du fortjener min udelte tillit for den styrken du har vist meg."


Så joda, jeg erkjenner små problemers rett til å være problemer! Men jeg erkjenner også at visdommen i å klare å holde hodet så kaldt at man evner å kategorisere problemer som underordnet de gode sidene ved sin partner, og underordnet lojaliteten til sin partner, er en beundringsverdig styrke. En styrke jeg selv håper å ha i meg "next time around". 

Jeg vet jeg ikke har noen garantier for det. For selv om jeg har opplevd et slikt "baluba" at jeg da småsmilte av andres irritasjoner i forhold, og tenkte at jeg gjerne ville bytte dem mot de uløselige jeg selv hadde, vet jeg at jeg er et følelsesmenneske som lett kan la meg rive med. Blåse opp bagateller, fordi de føles så uhyrlige der og da. Og i situasjonen glemme å holde hodet kaldt og innse hvor lite dette problemet egentlig er i helheten. 
Men jeg håper livet har lært meg såpass mye at jeg har både modenheten og styrken til å kategorisere problemer riktig, og til å ikke nøle i de litt vanskelige trinnene. 


Jeg ønsker å tro jeg har denne nødvendige modenheten og styrken... men selvsagt, it takes two to tango! Jeg må også ha en partner som har den nødvendige modenheten og styrken! ;)
Heldige er de som har det! Jeg er kanskje en "gammeldags romantikker", men jeg håper de som har dette er kloke nok til å innse det og holde fast i den partneren i gode og vonde dager! 
Ingen er perfekte! Og absolutt ingen er så tvillingsjeler at de uten videre kan gi partneren sin akkurat det som ønskes og forventes i absolutt alle situasjoner. Men noe tilnærmet perfekt kan skapes av det uperfekte. Om den gjensidige viljen er der. 

Så jeg holder fast ved min beundring for dem som lykkes. 
Og mitt håp om at jeg og andre lærer av dem. 

"Håpløs" romantisk klem fra

    

15 kommentarer:

Frøken Loppe sa...

Hei og godt nyttår til deg!
WoW, DEN satt.... ;o)
Mange, mange gode og kloke ord, som vertfall fikk meg til å tenke litt ekstra... :o)
Herleg og oppvekkande innlegg :o)
Håper din 1. helg i 2012 blir super!!
klem

Synnøve sa...

Så flott innlegg:-) Er så enig med deg. Jeg tror heller ikke gresset trenger og være grønnere på den andre siden. Selv om jeg skjønner at enkelte får det bedre alene, men jeg tror ikke alle får det så bra som de tenkte. Åjeg kjenner ei som er i 40åra, og har nye kjærester til stadighet. Å da er hver kjærest den store kjærligheten....Helt til hverdagen kommer. Da blir det slutt, og så er det en nye en på gang... Jeg synes egentlig litt synd på hun. For det virker som hun ikke greier og være alene, og når forelskelsen går over,så blir det for kjedelig, Det blir et evig jag etter en lykke som ikke finnes, tror jeg!

Klem Synnøve.

fröken negativ sa...

FOR et fint innlegg!! Så utrolig godt skrevet, og så veldig sant! Håper det ikke gjør noe at jeg linket til det inne hos meg, jeg synes bare at så mange som mulig bør lese det du har skrevet!

Ha en fortsatt fin torsdag - snart helg! ;)

Livets drøm/Eva Elisabeth sa...

Kjempe flott innlegg.
Blir selv oppgitt over de som velger å gå fra mannen fordi han aldri stiller opp og hun blir så sliten av det. Tror de virkelig mannen stiller opp mer og at de blir mindre slitene av å være alene. Jeg har selv vært alene med eldsten. Ikke bare bare å være student og alene mor, men det som ikke knekker deg gjør deg sterker...
Etter å ha møtt mannen, savner man tid tider tiden alene.... men jeg ville ikke byttet bort livet mit. Å kunne være irritert på noen er absolutt en gave ja... Sammen har man dobbelt glede.

Tusen takk for et kjempe flott innlegg. Ha en fin kveld
klem

Vibeke / Mammas Hus sa...

For et innlegg. BRA innlegg! :D

Jadda, jeg irriterer meg OFTE. Og det gjør sikkert han også. ;)Og jeg har lært meg på rehabilitering at jeg skal be om hjelp, ikke forvente at han forstår at jeg trenger det, og så bli sur fordi jeg føler at jeg maser. For han synes ikke det. ;) (Vi har hatt the talk ;P) I tillegg har jeg lært at han ser skit/rot ca 3 uker etter meg. *ler*

Her har vi varierende hverdager grunnet min sykdom, og et ekstra barn annenhver helg. Begge disse kan være en prøvelse.

Men min oppfatning er at gresset er grønt _der du vanner det_ ;)))

Håper du får et fantastisk 2012!! :D

Anonym sa...

Takk for flott innlegg mange kloke ord, trengte den akkurat nå.
Kanskje du har reddet et ekteskap:-)

Alexandra sa...

Jeg fikk tårer i øynene av dette innlegget... Herlighet så godt skrevet og så sant så sant. Gresset er ikke grønnere på andre siden...
Dette skal jeg ta til meg og virkelig huske på i framtiden! Takk!

Ha en fin kveld :)

Kaoskontroll sa...

Så godt å høre anonym! Jeg tror nok ikke jeg kan gjøre mye for å redde andres ekteskap, for slike kamper må jo ektepartene kjempe selv. Men noen ting er det greit å bli minnet på. Selv om man sikkert egentlig vet det. Lett å glemme likevel, når det koker over!
Håper noen minner meg på dette også, når det blir min tur og det koker over på alle kanter. ;)

Lykke til! Klem

SuperJanne sa...

Følger deg jeg c",) (alene jeg også)

Ran sa...

Flinke vennen - ble godt blank i øynene av å lese dette.......

Beate sa...

Hei

Første gang jeg leser bloggen din og kommer til et fantastisk innlegg om forhold. Jeg leste og leste igjen og det er jo sant alt det du sier.
Takk for et oppvekkende innlegg og jeg vil gjerne legge meg til som følger, for jammen vekte du min nysgjerrighet nå..

Håper 2012 bringer deg noen å irritere deg over ;)

Trollmora sa...

Kjære deg! Først godt nytt år og så takk! Takk for dette innlegget..... jeg trengte det så sårt og det var så fantastisk godt å lese det at jeg måtte gråte en tåre....

Vi står midt i det. I stormen. Den river og sliter i oss. Men vi "står han av".... enn så lenge.

Nå tror jeg at jeg har et brev å skrive..... til kjæresten min... som jeg var så skrekkelig forelsket i. Kanskje han sure mannen som ikke støvsuger her hjemme har sett han?

Stooooooooooooor klem til deg!

Ps:
Hvordan går ting og tang?

Hasigamas mamma sa...

Jeg er saa glad for at jeg fant din blogg! D er godt aa lese en blogg som baade skriver om interioer OG livets forskjellige utfordringer!
Stor takk og klem til deg!
Lise

Bettum Villa sa...

Dette var et meget flott innlegg altå! Kjente jeg tok det til meg og tenkte "så sant, så sant".

Mener selv jeg har funnet mannen i mitt liv og blir så glad når jeg tenker på at de største problemene vi møter i hverdagen er spørsmål som "hvem som skal vaske badet denne gangen?" etc.(noe som nesten alltid er meg). Vi har jo vært igjennom tunge stunder vi også, men det har alltid blitt pratet om og hansket med sammen. Og vi har nesten egentlig allerede blitt det gamle ekteparet som kjenner hverandre så godt at de fleste problemer koker vekk i kålen. En herlig og trygg tilværelse spørr du meg.

Vil takke for at du ga litt dybde til hverdagen min.
Klem Madelén

Gårdsjenta sa...

Så kloke ord :)

Veldig enig med deg :)
Er jo ikke alenemamma, men mannen jobba borte endel før. Merker hvor utrolig tomt huset blir da.. Og så må man ta alt selv.

Viktig å vite hva som er det virkelige tingene å irritere seg over, og så kan man jo være litt smågrinete for de småtingene innimelom ;P

Vi ble sammen da jeg var 17 og han 19, og fikk barn etter at vi hadde vært sammen ett år. Mange som ikke trodde det skulle gå, men nå er vi jammen meg gift, og har to små :) Man må jobbe for forholdet, men det er jammen verdt det :)

Legg inn en kommentar

Takk for at du legger igjen et spor! Det gleder! :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...