Noen tanker om fortid og fremtid.

Et nytt år. Nye muligheter selvsagt... og en tid til ettertanke. For veien videre, man skulle så gjerne velge den fritt, men den er unektelig knyttet til veien man allerede har gått. Til punktet man står på. Til her og nå!

Så hvor står man? Hvor står JEG?

Jeg har lagt noen tunge år bak meg. Jeg føler ikke for å gå så nært inn på det, men jeg er frarøvet noen illusjoner for å si det slik. I årene 2004 til 2008 lærte jeg livets baksider å kjenne. Frem til da hadde jeg vært forskånet. Ikke mot alt vondt, men fra tvilen på det grunnleggende; Å ha tro på meg selv og å ha tro på menneskene rundt meg, både de nære og de fjerne.

Det å skrive har alltid vært egenterapi for meg. På den måten har jeg fått satt ord på ting og bearbeidet hendelsene. Men det skriftlige er også et varig vitnesbyrd. Det forsvinner ikke som en flyktig tanke, det kan dukke opp igjen uventet eller hentes frem igjen bevisst... og gjennom ordene er man brått "der" igjen. Selvpining kan man si, men det er også svært lærerikt. Å gjennoppleve hva man tenkte og følte, og så ta en revurdering. Hva tenker og føler jeg NÅ? Har jeg utviklet meg noe, lært noe mer... eller har jeg tapt meg, gått ytterligere i en retning jeg ikke vil gå?

I 2007, et særdeles tøft år, skrev jeg;
"Sannheten. Hva har sannheten å si? Jeg har alltid valgt å se det beste i mennesker, tenke at alle feiler til tider, at det er menneskelig å feile, men at det er noe bra i de aller fleste. Noe det er verdt å se etter.
Jeg innser nå at jeg er naiv. Ikke i min vilje til å se verdien i mennesker tross deres feiltrinn, for noe annet ville være å fornekte min personlighet, men jeg har vært tåpelig naiv i troen på at andre veier meg på samme vekt som jeg veier dem. Jeg har også trodd at dersom jeg holdt meg til sannheten ville jeg være vernet mot ubehagelige konfrontasjoner. For om jeg så trådte feil, og sto ved det, da ville jeg vel ha begått en fullstendig menneskelig  og like fullstendig tilgivelig feil, eller hva?

Og nå står jeg her. Jeg har holdt meg til sannheten, så godt som det lar seg gjøre når det er minst ti forskjellige sannheter, og man unektelig forvirres. Jeg har uansett holdt meg til min sannhet og forsøkt å forstå de andres. Selv de åpenbare løgnene har jeg forsøkt å forstå. 
Jeg har ikke ropt ut min sannhet, for det var så mange som ropte, men jeg stolte like fullt på at stormene ville ri over når alt ble sortert. At jeg ville få min pott av skylden, andre ville ta sin pott... og så ville det være over.

Ja, nå står jeg her og de verste stormene har stilnet. Men til hvilken pris? Sannheten betyr lite har jeg fått erfare. Løgnene er for besnærende! For sensasjonelle til å tas for det de er og la sannheten vinne frem. Det var løgnene det var spennende å spre! Det burde heller ikke forundre meg, for dette er også den menneskelige natur; Å søke mot sensasjonen, spenningen... å være NOE i øyeblikket, fordi man har noe heftig å fortelle.
Hva så om det er en løgn? "Jeg var ikke den første som sa det, så skylden ligger isåfall ikke hos meg!"
Så enkelt er det å feie bort! Å la andres onde tunger forme ord i egen munn.

Hvorfor er jeg da så skuffet?  Jeg kjenner min sannhet og rundt meg står en krets som vet. Jeg trodde det betydde alt, men nå vet jeg hvor lite det har å si. Det er løgnen som er sannhet nå! Den som tier samtykker... hvem spør om HVORFOR man tier?
The winner takes it all!"

Nå er det 2010. Hvor står jeg nå? For å være ærlig står jeg ennå med ett ben i 2007. Enkelte ting er det vanskelig å legge bak seg, og min generelle tillit til mennesker fikk en alvorlig knekk.
Det er ennå vanskelig for meg å si "jeg ER slik eller slik" og mye enklere å si "jeg VAR slik eller slik", for dette "litt på tuppa" og lite tillitsfulle mennesket jeg nå trolig fremstår som (for mange!) er såpass nytt for meg at jeg har vanskelig for å identifisere meg som dette "vesenet". Det føles som et klesplagg jeg har fått låne etter at mine egne klær ble stjålet fra meg. Et sekkete og ukledelig plagg jeg på ingen måter føler meg komfortabel i.

Mitt nyttårsforsett for 2010 er å forsøke å få bena helt ut av 2007.
Ok, en lilletå kan få bli igjen der, som en påminnelse om at jeg har vært gjennom dette og LIKEVEL står. Det skader sikkert ikke at jeg har fått "jekket meg litt ned" heller. ;) Jeg var nok noe for "drømmende". Ansvarsfull, men dog en idealist! En litt mer realistisk tilnærming til verden generelt har trolig modnet meg... MEN jeg vil ha tilbake mine "klær"! At de i silke, pels og med paljetter er tapt kan jeg leve med, men denne forsiktigheten, nærmest redselen, i forhold til å våge å leve fullt og helt kler meg ikke!

Jeg vil våge å leve fullt og helt igjen, en tanke mer moden og realistisk... og likevel VELGE en "naiv" åpenhet mot verden. Jeg ØNSKER å fremdeles tro på det beste i mennesker, for nå skriver vi 2010 og fremtiden venter på meg. Og når alt kommer til alt er det det beste i mennesker rundt meg som har holdt meg oppe gjennom tøffe år. Deres tro, håp og kjærlighet har vært min styrke! Jeg tok feil da jeg mente det hadde lite å si, for DET betyr ALT!

GODT NYTTÅR OG ALLE GODE ØNSKER FOR FREMTIDEN!