Armageddon

Først og fremst vil jeg takke for omtenksomme ord og hilsener. Det har varmet!

Av og til føles det som verden rakner, trygt blir utrygt og man kjenner tvil i forhold til om man har i seg styrken situasjonen krever. Når man har barn ønsker man å skjerme dem fra alt vondt, og når man feiler i denne intensjonen gnager også skyldfølelsen. Kunne jeg unngått dette ved å ha handlet på en annen måte?

Jeg har tenkt mye på om og evt. hvordan jeg skulle forklare min lille tilbaketrekning fra bloggen, og fra verden forøvrig. Det enkleste hadde vært å forbigå det i stillhet. Ta en pause til verden var på kjøl igjen, og så legge inn et innlegg om en stol, et bord eller en blomst. Ja, for blomstene lever fremdeles, merkelig nok etter en tid alene. :)

Når jeg nå likevel velger å lette litt på sløret er det tre årsaker til dette. 1.Jeg opprettet ikke denne bloggen for å skape en illusjon om det perfekte liv. Jeg hadde en intensjon om å vise frem meg og mitt på en ekte og ærlig måte, og  dette innebærer også at jeg ikke skulle skjule mine svakheter. 2.Varmen og omtanken til mine bloggvenner her inne fortjener ikke annet enn at jeg er åpen og ærlig! Jeg hadde ikke trodd at bloggen skulle sette meg i kontakt med så mange herlige mennesker, men det har den og jeg vil ikke takke for dette med avvisning og fortielse. 3.Jeg vet positivt at også andre enn dem som ønsker meg og mine alt godt og/eller berømmer meg for min innsats på innredningfronten følger med på bloggen, av årsaker de heller må finne i sitt hjerte enn at jeg skal spekulere i dem. Dette er uansett min mulighet til å "få dem i tale". Kanskje få dem til å tenke seg om? Skjønt håpet er vel lite, ettersom selv mine ungdsomssynder holdes mot meg. :) Ja, jeg kan ikke annet enn å smile av akkurat det! ;)

Jeg har et svært ulykkelig og dramatisk ekteskap bak meg. Det startet selvsagt med lykke, men denne ble kortvarig. Man kan gjerne ta en diskusjon på hva som kom først, høna eller egget, men vi møtte på en del problemer og mannen taklet dem ikke. Om det var at han i utganspunktet ikke hadde det i seg å bidra til annet enn å gjøre vondt verre eller om det var situasjonen som ble for tøff kan jeg ikke svare på (høna vs. egget!). Diskusjonene om dette har gått og går til tider høylytt i min nære krets, men noe fasit sitter vi vel ikke på noen av oss. Uansett; Han brøt sammen psykisk, så jeg ble stående igjen med det utløsende (?) problemet, to småbarn, ett større barn som slet med situasjonen og en mann som sank dypere og dypere inn i noe jeg først trodde jeg kunne redde ham opp fra... og siden måtte redde meg selv ut av.

Etterhvert som han ble verre ble han mer og mer aggressiv og voldelig (heldigvis bare mot meg... om man kan si heldigvis til noe slikt), og ekteskapet endte med at jeg fikk politiet til å hente ham, rettsak, dom og soning for ham. Han fikk ingen avkortning som følge av sin psykiske tilstand, for han hadde fått alle muligheter til å ta tak i dette og slått dem fra seg. Han ble heller ikke vurdert som så dårlig at han ikke kunne stå til ansvar. Og jeg var glad til. Jeg ville at han skulle sone langt og lenge, så han kunne innse hva han hadde blitt til og kanskje kanskje ta tak i det.

Han gjorde det, men akk så lite jeg visste om alvorlig psykisk sykdom, selv etter å ha levd med en som slet med dette så lenge. Så godtroende jeg var da jeg trodde at å takle kravene fra ulike hold en dag av gangen med tiden ville føre frem til en mer behagelig og varig løsning. Og så naiv jeg har vært i forhold til hvordan andre tolker mine handlinger!

Han ble bra. Bra nok til å få styre seg selv og bra nok til å ha ungene. Og slik er det, om en forelder, uansett forhistorie, er bra nok til å ha ungene uten at de lider overlast, ja da skal han/hun ha samvær! På den måten får en voldsmann en dom og soner ferdig, mens kvinnen får en "livstidsdom" og må forholde seg til redselen videre. Hun kan bare håpe på at veien videre vil gå rett og fint, at ungene ikke vil lide overlast om... eller når... mannens demoner trer frem igjen. Håpe!

Dette ble jeg tidlig klar over, gjennom en støttegruppe jeg deltok i. Kvinner med samme erfaring, kunnskapsrike angående veien som ventet meg. Hindringene jeg så vanskelig kunne unngå. Så jeg gjenopptok kontakten med mannen, mens han ennå satt inne. Jeg måtte vite heller enn å frykte. For frykten var enorm da jeg ikke visste. Var han sint på meg for å ha "satt ham i fengsel"? Gikk jeg en fremtid der jeg måtte frykte for eget liv og helse i møte?

Han var ikke sinna, men ydmyk og angrende... og en ny frykt ble født; Hans selvfølgelige rett til våre barn!

Det en av dem i støttegruppen levde med. Det jeg skjønte ventet meg.

Et klokt hode sa en gang "Hold dine venner nære og dine fiender nærmere!".

Strategien var ikke mitt førstevalg, men det var den jeg valgte. Min mulighet til å holde en viss kontroll. Ha tett kontakt med ham, holde meg inne med ham, støtte oppunder ham... være nær nok til å kjenne hvordan vindene blåste. Varmt og stille, lett bris, storm, orkan?

Valgte jeg strategien bevisst? Ja! Har jeg kalt det en stratiegi før... våget å sette ord på det? Nei! Jeg har pakket inn min redsel i min skam. Pakket skammen inn i en sterk og stolt fasade. Smilt og sagt at ting er bra... det går fint... han er ingen belastning i livet mitt... vi hadde det koselig da han var her... barna er glade i faren sin... jeg takler det!

Så ble det storm!

Jeg taklet det ikke! Jeg tok ungene under armen og reiste bort. Redselen for orkan ble for overveldende!

Nå er det flau vind og jeg har kommet tilbake. Jeg vet at det er flau vind, for jeg har ikke endret strategi. Kan ikke! Jeg er hans venn for å vite... redselen er bestandig overveldende om jeg ikke vet! Så får jeg heller leve med at enkelte sier det er som fortjent om jeg engang havner i orkanen! Da har jeg nærmest bedt om det sier de.

Ting er så klare fra deres ståsted!

Fra mitt ståsted er jeg bare glad han har akseptert at ekteskapet er over. At han ikke så ofte kommer på døren lenger. At han nå oftere tyr til venner istedenfor meg. At han på gode dager ønsker meg lykke til med den fremtiden han ikke har en plass i.

Jeg teller gledene, lettelsene... konsentrerer meg om dem!

Dessuten valgte jeg selv mannen en gang i tiden, mot bedre viten. For selvsagt visste de hvordan det ville gå! Hvor blind og dum går det an å bli?

Det sårer!

Dog kan ingen dømme meg hardere enn det jeg selv gjør!

I de mørkeste dagene og nettene hvor jeg ikke ser noen ende.

Stormen har blåst over... for denne gang!

Jeg håper på at det var en siste storm! Denne gangen har jeg grunn til å håpe... og jeg har ikke noe annet valg! Jeg vil ikke klare å hente styrke til å leve med dette om jeg ikke kan håpe på at det har en ende. At jeg en gang kan slutte å leve på vakt.

Det er min drøm, og jeg gir ikke slipp på den!

Inntil det skjer finner jeg lykke i hver eneste dag med ro.

Bildene er tatt med mobilen på min lille "ferietur".

Om noen er engstelig for det vil ikke mannen som er omtalt lese dette, og om jeg skulle ta feil ang. dette vil det ikke ha noe å si. Han har for lenge siden gjenomskuet min strategi, men han trenger den han også. Fordi jeg vet hva han sliter med og til en viss grad har forståelse. Det er dessuten ikke han som er fienden min, men sykdommen hans. Som frisk er han et fantastisk menneske og en flott far, tro det eller ikke, og når han er syk er det nok ingen som har det vondere enn ham selv. Men mitt hovedansvar er å verne ungene fra å oppleve faren slik!