Min marokkanske familie

Det hender familie, venner og bekjente stiller spørsmål om min marokkanske familie. Og det de fleste lurer på er om de er rike. :)

Ja, jeg smiler litt, for jeg har fått det spørsmålet mange ganger, men jeg kan aldri huske å ha blitt spurt om min norske familie er rik. Av en eller annen grunn er ikke det så interessant, mens min marokkanske families status altså er det. :)

Nå skal jeg ikke fundere på grunnen for det, men istedenfor fortelle om familien "min" i Marokko. 

Svigermor i kjent positur. Og min nest yngste svoger, som forøvrig er døvstum. 

Som jeg har fortalt litt om før er ikke den marokkanske storfamilien helt som den norske kjernefamilien. "Nær familie" her i Marokko omfatter som regel tanter, onkler, fettere, kusiner, de som er giftet inn med nevnte, m.m. Og ettersom tidligere generasjoner fikk rimelig mange barn har begrepet "nær familie" noe uoversiktlig stort ved seg for en sneversynt nordmann... som meg. ;)  

(NÅ er to barn vanlig også her. Takk og pris! Hehe)

Når jeg her "presenterer" min marokkanske familie konsentrerer jeg meg derfor om det JEG oppfatter som kjernefamilien her; Min svigermor og hennes to søstre, med mann og barn.  

Og da må jeg nesten begynne med "mormor", tvillingenes oldemor, som gikk bort for to år siden. 

Jeg vet lite om mormors familie og hvor hun kom fra. Antagelig kom hun fra en helt ordinær bondeslekt, som slet for føden, slik de fleste ordinære bondefamilier gjorde og fremdeles gjør. 

Denne konklusjonen har jeg selv satt ut fra at familiens historie er ukjent for meg før mormors tid. Marokkanerne er så stolte av sin slekt og historie at jeg antagelig hadde hørt om slekten før mormor dersom det hadde vært noe spesielt å fortelle om den. Men det er det tydeligvis ikke... og derav konklusjonen min. :)   

Det jeg vet er at mormor var en usedvanlig skjønnhet. Hun hadde hud som blekt, polert elfenben, øyne som fanget lyset i et skinn av bronse, og en stolt holdning som viste at hun visste hvilken gunst Allah hadde vist henne ved unnfangelsen. Uten at hun noengang er beskrevet som overlegen. Stolt ja, men uten nykker og med stort hjerte for andre. 

Hvor mormor fikk sin bleke skjønnhet fra forblir ukjent. Selv om man kan gjøre seg noen tanker om alle europeerne som befant seg i landet på den tiden... briter, franskmenn... kan det jo hende det bare var et tilfeldig genetisk puss som medførte at hun ble innehaver av et slikt utseende, som for en jente av fattigslig familie kunne føre til både stor lykke og  tilsvarende stor tragedie. 

For mormor del ble det heldigvis til lykke. 

En rik landeier var en av dem som ble blendet av skjønnheten, og hun var ydmyk nok til å akseptere frieriet, til tross for at han var over dobbelt så gammel som henne og hun ville bli hans fjerde brud. 

Ja, hans fjerde kone... OG hans livs store kjærlighet, viste det seg. 

Mannen, som var klok nok til å forstå at hans unge hustru ville overleve ham, sørget derfor godt for mormor og de tre døtrene de etterhvert fikk. 

Mens han ennå var i livet overførte han store landarealer til hennes eie, ettersom han visste at hun ved arv ville stå igjen med minst pott av dem han etterlot seg.

Dermed var mormor, fremdeles ung og vakker, en velstående kvinne da ektemannen døde av alderdom. 

Og uglesett av de andre konene, som måtte sloss om restene, flyttet hun med døtrene til Casablanca. 

Trofast mot mannens minne giftet hun seg aldri igjen, men konsentrerte seg om døtrenes fremtid. Derfor bygget hun en villa over tre plan, med en leilighet på hvert plan, slik at døtrene kunne etablere seg med sine familier under samme tak, når den tid kom. Og hun selv kunne bo litt hos hver av dem og fremdeles ha kontroll på etterkommerne. Antar jeg- siden hun planla huset slik mens døtrene ennå var små.

Og den tid kom.

Den eldste, Fatima, giftet seg med en fremadstormende professor.

Den yngste, Jamila, med en godt utdannet herremann i lederstilling. 

Og så var det svigermor da! 

Datteren som valgte med hjertet mer enn fornuften, og dermed gav mormor de største bekymringene. 

Hun valgte seg en tøff og staselig levemann av heller dårlig familie, og med... viste det seg... et slapt forhold til å forsørge kone og barn og et sterkere grep om flasken.

Fem unger klarte han å produsere. Men som tvillingenes far (og hans sønn) sier "Han laget unger, men lot det være opp til andre å ta vare på dem."

Men heldigvis beholdt mormor tungen rett i munnen og holdt hardt grep om det hun hadde igjen av land- rikdom til svigerfar, mye eldre enn sin kone som han er, ble for gammel til å ødsle alt bort på fyll. Ja, så standhaftig var hun i dette at hun levde til hun var nærmere 100 år før hun falt fra og arven ble fordelt mellom de tre døtrene og deres familier. Og da var svigerfar allerede over 80 år selv. Han har så lenge jeg har vært i familien- og antagelig noen år før det- surret rundt i sin egen lille verden, hvor han gjør betydelig mindre skade enn i yngre alder. 

Svigerfar i bakgrunnen... hvor han igrunnen bestandig befinner seg. Han deltar ikke mye i familielivet. Tusler heller for seg selv. 

Så i spørsmålet om familien min er rik er svaret at tante Fatima, med mann og barn, er rimelig rike, ettersom hun har en mann som har økt deres formue betraktelig. Han er etterspurt som foredragsholder og rådgiver både nasjonalt og internasjonalt, og har til og med vært en av kongens rådgivere i miljø- og planleggingsspørsmål.
Og de to guttene som er ferdig utdannet er selv henholdsvis professor (i England) og forsker (i Frankrike). Yngstemann studerer fremdeles i Frankrike. 

Jamila, med barn, står godt i det, selv om hun ble enke så altfor tidlig og derfor hadde det trangt noen år. Hun hadde det nemlig trangt økonomisk fordi hun sørget for at alle de tre barna fikk seg strålende utdannelser. Noe de to guttene brukte til å få seg gode jobber, i henholdsvis Canada og USA, og datteren benyttet til å skaffe seg en god mann blant studiekameratene. Så hun kan være høyt utdannet husmor. :)

Forøvrig også i USA, etter mannen hadde noen praksisår i Saudi Arabia, og ble headhuntet til et stort firma i USA. 
(De fleste som nå bor i utlandet kommer nok tilbake til Marokko, når de har fått betydelig arbeidserfaring.)

Tante Fatima (foran) og tante Jamila parterer nyslaktet lam. 

Tante Fatima er ikke helt bekvem med å bli fotografert i denne habitten. Hun er den eneste av søstrene man sjelden ser med skaut og "kjøkkentjeneste- antrekk". Vant med kokk, vaskehjelp og sjåfør, som hun er, har hun anledning til å være forfengelig. :) 

Mens svigermor, med mann og barn... 
Ja, der er nok skadene svigerfar påførte økonomien ennå påviselige, i det at de fem barna de fikk aldri fikk fullført noe utdannelse, der de fulgte ham fra sted til sted etterhvert som han drakk seg fra jobber. Grunnen til at de ennå tilhører middelklassen/øvre middelklasse er altså at mannen drakk seg fra forstanden FØR den siste arven etter mormor ble fordelt. Det, og det at tvillingenes far (nest eldste sønn) tidlig tok ansvaret faren fraskrev seg, og jobbet fra han var en neve stor, gjør at også min snille svigermor har alt hun trenger. Og litt til. 
Men klok av skade er hun blitt en forsiktig eldre dame, som aldri unner seg stort. Kanskje med tanke på at at mormors besittelse av eiendommer var det som gav grunnlaget for videre generasjoners ve og vel, og kanskje fordi hun vet av erfaring med en alkoholisert mann hvor flyktig kontanter kan forsvinne, er  alle verdiene låst i eiendom. Og hun og barna lever av leieinntektene disse innbringer. Pluss de beskjedne inntektene fra en liten butikk den yngste sønnen driver.   

Blir det noe til overs en måned legges dette til side for å oppgradere eiendommene. Og noe til overs blir det stort sett, for svigermor er en av dem som kan snu og vende på en mynt til den blir så forvirret at den deler seg i to. Uansett hvor billig jeg anser prisnivået her i Marokko for å være klarer svigermor bestandig å få ting enda billigere. Enten ved å lage ting fra bunnen av eller ved å kjøpe direkte fra kilden, uten fordyrende mellomledd.
Ikke fordi hun er gniten- tvert imot er hun svært gavmild- men fordi de tunge årene hvor pengene ble drukket opp er så dypt festet i henne at jeg tror redselen for stå tomhendt ovenfor en sulten familie aldri vil vike. 
Derfor er det å kjøpe så billig som mulig noe hun ikke klarer å legge fra seg... og hun unner seg sjelden et nytt plagg eller noe fint til huset. Men det hun sparer ovenfor seg selv gir hun så gledelig videre til generasjonen under seg. En generasjon som, til svigermors store sorg, har krympet inn med årene. Av de fem barna hun fikk har hun i praksis tre igjen. 
Datteren, den nest eldste i flokken, begikk arvesynden å selv gifte seg med en eldre drittsekk.
En drittsekk fra Libya til og med. Henne har de ikke hørt fra på 25 år (!!!), og vet ikke engang om hun og de fire barna hennes overlevde krigen som herjet der, i jakten på Gaddafi- regimet.  
Den eldste sønnen begikk arvesynden å være en like udugelig drittsekk som sin far. Og da svigermor (og de andre brødrene) omsider satte foten ned og ba ham gjøre noe for å forsørge seg selv, sin kone og sin lille datter, etter å ha gitt etter for hans krav om bekvemmelighet til å leve som en gjennområtten lat Ola- dunk i over 40 år, ja da svarte han med å vende familien ryggen. Totalt. I to år nå har ikke familien hørt et ord fra ham eller den lille familien hans. 
Og min snille, milde svigermor, som ikke vet hva godt hun kan gjøre for oss, har vist seg hard nok til å ikke forsøke å finne ham. Noe både jeg og de tre andre brødrene er glade for. Hans krav og utakknemlighet var som en pest i familien. Nå er det omsider ro. Og svigermors ansikt er ikke lenger mørkt av bekymringer, men domineres av  smilerynker og kjærligheten som lyser fra øynene hennes når hun betrakter de to barnebarna hun har fått gleden av å se vokse opp. Mine to barn. 
(Egentlig har hun 8 barnebarn. Fire i Libya + en gutt eldste sønn "la fra seg" etter opphold i Norge + en jente eldste sønn har i Marokko, men som hun altså ikke har sett på to år.)

Tvillingenes far og min yngste svoger. Siden tredje sønn svigermor "har igjen" er døvstum er det disse to svigermor legger sitt fremtidshåp i. Og det er heldigvis tak i dem begge. 

Det hender jeg lurer på hvordan svigermor har klart å beholde den oppriktige åpne gleden og glansen i blikket sitt, så mange tunge stunder som hun må ha hatt opp gjennom årene, og så mye vondt som hun har opplevd i livet. Så mye at det ville være forståelig om hun hadde blitt en bitter gammel dame. Men hun ler ennå hjertelig, smiler fra hjertet, og har en uendelig omsorg i seg. 
Jeg har stor respekt for henne for det, og dette- svigermors styrke gjennom utfordringer, tap og sorg-  har vært et tankekors for meg hver gang jeg har falt for fristelsen å tenke at livet mitt har vært tøft. For til sammenligning med det hun har opplevd (bare noe av det fremkommer her) har mitt liv vært en søndagstur i parken. Hvordan skulle jeg kunne tillate meg å føle bitterhet over de utfordringene jeg har opplevd når hun ennå holder fast ved gledene i livet? 
Så hun har, tross språkbarrièren, og kun i kraft av sin personlighet, lært meg så mye.
Og derfor vil hun- uansett hvordan forholdet mellom meg og hennes sønn forløper- være min svigermor av hjertet. 

Dette var litt (mye! ;)) om familien min her. 
Og ja, de er rike- på de måtene som betyr noe! 
Økonomisk- vel- det er jo behagelig at jeg ikke trenger å bekymre meg for mat på bordet og tak over hodet når jeg er i Marokko, men det er i bunn og grunn her som i Norge;
Penger er bare penger, og så lenge man har basisen av det man trenger er resten bare kulisser. 
Det er klart det er kjekt med pene kulisser- og for min del kjekt at jeg får dyrket min interiørinteresse også her-  men det er ikke på grunn av kulissene man er lykkelig eller ulykkelig! Så familien er den rikdommen jeg setter mest pris på her (med noen nevnte unntak ;))... og jeg håper og tror det er gjensidig! :)

Klem