onsdag 9. mars 2011

Jeg sa, du sa, gjorde, gjorde ikke...

Jeg ble nylig spurt om å muligens medvirke i en ny tv- serie. En såpass hyggelig en at dersom den blir en realitet så kommer nok jeg til å kikke spent. Bli glad- og kanskje rørt av- serier finnes det ikke for mange av! Likevel takket jeg for min del nei til å medvirke, fordi konseptet var såpass personlig og nært at jeg ikke våget å ta en uforpliktende prat om det engang, ettersom jeg rett og slett ikke er flink til å si nei. Det var en viss fare for at jeg, ovenfor det "rette" overtalende mennesket, ville ende opp med å si ja, uansett hvor mye magefølelsen sa nei, slik jeg dessverre har en tendens til. Derfor var jeg veldig glad for at forespørselen kom pr. mail, slik at jeg kunne "overse" oppfordringen om å ringe og heller sende et høflig begrunnet avslag. 




Dermed slapp jeg lett unna selve forespørselen kan man si, men det er rart med det, nå kunne jeg bare viftet hele saken unna og glemme den, men istedenfor går jeg og tenker på det. Jeg angrer på ingen måter på at jeg avslo, men det er grunnen til at jeg ble spurt og grunnen til at jeg avviste forespørselen som gnager. 



For grunnen til at jeg ble forespurt var; Jeg ble tipset om bloggen din og har lest en del på den og må si at du virker som en spennende og positiv person!

Er det slik jeg fremstår på bloggen? Isåfall villeder jeg jo dere fullstendig! Positiv, jo takk, det forsøker jeg å være, for da er livet så myyyye enklere å håndtere. Men spennende? 
Akk... jeg er like spennende som en utslitt bommulstruse med hull i! 

Spør du meg levde jeg et litt for spennende liv i så lang tid at jeg for noen år siden tok trippel salto inn i trøtte rutiner og en tilnærmet aseksuell tilværelse. Det nærmeste jeg kommer dating nå for tiden er når den #"``¤#¤ bilen må på verksted, og den eneste gangen jeg har kjent blodet bruse de siste månedene var da jeg stupte ned i limspannet under tapetseringen av soverommet. 



Hva har vel dating med dette å gjøre, tenker du kanskje... men i og med at jeg ikke kan skilte med verken fallskjermhopping, verdensseilas, fjellklatring eller ditto av adrenalinrus måtte jo det eneste spennende være om jeg kunne dra noen saftige historier på mannefronten. Og det kan jeg altså ikke! Hadde det ikke vært for Spartacus ville jeg rett og slett ha glemt hvordan en mann ser ut naken. På den andre siden hadde det sikkert ikke vært så dumt, for på grunn av Spartacus har jeg etterhvert et ganske urealistisk syn på hvordan nakne menn skal være. :) 

Bottom- line... spennende? Nope!!!! 



Og nå har jeg "pratet meg helt bort" fra det mest ubehagelige som gnager etter at jeg avslo; Grunnen til at jeg avslo! 

For hva skammer jeg meg såpass over at jeg ikke vil ha det brettet ut på TV? 
DER fikk jeg en ubehagelig vekker i forhold til at man kan gå i tøfler lenge... så lenge at man luller seg inn i behaget ved det... MEN om man skal ut og gå i "open air" må man ta på seg ytterskoene, selv om de trykker. Og jeg erkjenner, mine sko trykker slik at jeg har listet meg rundt på tøfler i lang lang tid, både i redsel for å tråkke noen hardt på tærne og i redsel for ubehaget jeg selv kan oppleve ved å ta "skoene" på. 



Av og til har jeg kommet i vanvare for å tråkke litt hardt, selv med tøfler på, og det har det blitt rabalder av. Når sår er dype nok gror de sent, kanskje aldri, og selv "tøffeltråkk" kan da smerte slik at et lite feiltrinn kan føre til en hel rekke "Jeg sa... du sa... men du gjorde... du gjorde ikke...!!!!!!", selv blant mennesker som genuint elsker hverandre og ønsker hverandre det beste. Og jeg er ikke noe bedre enn "de andre"! Kom i vanvare borti mine sår og jeg glefser jeg også! Slik selv en snill og tam hund kan gjøre når den er såret. 



Det er en merkelig fin linje mellom vennskapelig prat og krangel! Spesielt når en hel familie rusler rundt i tøfler for å skåne hverandre, fordi man elsker hverandre så uendelig høyt, men ikke evner å forsøke hverandres sko for å kjenne og forstå hvor de trykker. Fordi ens egne sko trykker så hardt at man ikke orker enda flere gnagsår. Kanskje! 
Slikt er flaut... og det egner seg ikke på TV! Noe som forsåvidt er helt greit, ettersom dette kan unngås ved et høflig avslag. Verre er det å erkjenne at det er slik. Og at den eneste broen vi klarer å bygge er klarert kun for overstigning med... ja, nettopp tøfler! 

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Dette er sant, men like sant er det at to mennesker kan gå på samme sti og snuble i helt forskjellige stener. Selv om de begge rekker en hånd ut når den andre faller er ikke opplevelsene nødvendigvis helt like. Og det handler ikke uten unntak om mangel på tro, håp eller kjærlighet... for ofte handler det bare om forskjellig perspektiv!



En gang håper jeg mitt ettermæle vil bli "Hun var i det minste ærlig!", men der er vi ikke i dag! For jeg kan være så ærlig at sjelen hutrer av å bli vrengt med innsiden ut, og likevel står "Du sa... gjorde... gjorde ikke...!" igjen og vinner hele finalen. 
Ulike perspektiv, IKKE mangel på kjærlighet! Men topp det med en bøtte genetisk stahet, og ingen rikker en bitteliten tomme. Da drar heller samtlige på seg tøfler og sier "Det er ikke noe problem... i dag! Øpper du til kamp.. hø... hø... bare prøv deg... jeg har kampstøvlene stående her ved siden av... jeg tar deg jeg! Ikke i dag? Nei, helt enig! Ja, det er myke og gode tøfler... pokker så glad i deg jeg også!"



Men jeg skal iallefall være så ærlig at jeg vedkjenner at jeg verken er spesielt spennende eller verdig noe hipp- hopp livet er topp-  deltagelse på TV. Jeg kan kanskje stå på som en Duracell- kanin, harselere med ord og peke nese av mye motgang, men alt i alt er jeg ikke tøffere enn at jeg ikke har tenkt å pensjonere tøflene med det første. Ikke når jeg beveger meg i de nære kretser. Dem jeg elsker tukter jeg ikke. Iallefall ikke med vilje! 



Men hva er det man sier... veien til helvete er brolagt med gode intensjoner? 
Ja, skal man engang lage en TV- serie med det som tema er jeg en soleklar kandidat! Og når det blir min tur til å møte St. Peter i Perleporten antar jeg han vil si;
"Jammen rotet du det godt til for deg jente!" 

Hva pokker skal jeg da svare? Jeg regner meg jeg vil nikke og tusle bort igjen i tøflene mine, til han forhåpentligvis roper etter meg... 
"Har du stjålet?"
Vel... en klinkekule kan jeg huske ble min ad uærlige veier.
"Har du dopet deg, drept, slått de som er mindre enn deg eller snyltet på skatten?"
Enkelt svar... nei!!!!
"Tja... da har vi faktisk en liten ledig plass i rommet til de bare antatt tankeløse!"
Der tenker jeg at jeg vil trives godt! ;) 

Men enn så lenge lever jeg og forsøker å gjøre så godt jeg kan. Noen ganger blir det likevel galt. Such is life! Og om jeg går med tøfler nekter jeg iallefall å gå med nakken bøyd! ;) 
Men "TV- heltinne"? NOT AT ALL!!!!! :)


With some respect...

   ;)

Alle de vakre bildene i dag er til ære for min kjære venninne som skal på drømmereise til Marokko om få dager, og er fra Marrakech Riad Papillon, som du kan se mer av her http://www.marrakech-riad.co.uk/no/marrakech-riad-papillon/gallery/
Lovely! :)

16 kommentarer:

Ran sa...

Herlig herlig - takk for hilsen og nydelige bilder fra deilige Marrakech! Lykke til med tøfler, stiletthæler eller hva det måtte bli, så utrolig bra skrevet!!

Tyrifryd ♥ Monica sa...

Så utrolig GODT SKREVET!!! Dette innlegget kan jeg lese opp igjen og opp igjen! Helt herlig!

Lykke til med skovalget;)
Stor klem!

Karin sa...

Hei,helt enig med de over her,herrlig,herrlig HERRLIG skrevet.Og så vakre bilder innimellom. Du får ta det som et kompliment?! Kan du ikke det da? Ikke alle som blir spurt om noe sånt. Jeg syns du virker spennende,det er ofte sånn at andre ser en selv litt annerledes enn hva man gjør selv.Kjenner igjen det med å gå med tøfler altså...Klem fra Karin

Hvite engler sa...

Så bra skrevet!! vær stolt over at du ble spurt...jeg synes du virker spennende nok ♥ masse klemmer med eller uten tøfler !

Trollmora sa...

Åh..... huff.... jeg ble nesten litt sånn.... lei meg jeg nå.... og ..... fjetret... jeg kunne godt ha skrevet akkurat de samme ordene selv... og det er kanskje det som gjør meg trist? Og det som er rarere er at jeg akkurat i dag snakket med en venninde om min familie som alle går med tøfler og ingen klarer å ta rollen som "Dette må vi snakke åpent om. NÅ!"-person... noe denne familien trenger. For meg var dette med tv-forespørselen sekundært i dette innlegget.... det ligger mye følelser her, mye selvransaking og spaserturer i ditt eget indre for å komme til den innsikten du presenterer her.
Uten å være konkret på hva ting gjelder gir du uansett et bilde av at ting ikke er optimale og at det nesten ville vært blasfemisk på en måte (i en humoristisk versjon av ordet selvfølgelig) å framtre på et tvprogram som omhandler noe som egentlig er et hån mot din virkelige hverdag...
Er det ikke rart... at slik vi blir oppfattet og slik vi ønsker å fremstå/prøver å fremstå ofte er helt forskjellige ting?

En ting er sikkert.... er du noen gang i N-trøndelag, tror jeg du må komme innom på et døgn eller to med te :) hehe...

Og de bildene..... sukk.... vrræææææl!!!! Jeg må dit!

Camilla sa...

Du skriver som alltid like godt!
Herlige bilder.. det var virkelig noe å drømme seg borti her jeg sitter med diger mage, hoven i bena og nyskjerrig på hva dagene vil bringe ;)

Stor klem fra over-gravide meg, Camilla.

Jennys fire vegger sa...

JEG synes du er spennende! Fordi du tar fine, kule og gode bilder, skriver utrolig godt og er innom både interiør, familie og personlige ting, alt på en lekker blogg, samtidig som du er hyggelig, omtenksom og superartig i kommentarene dine hos meg. Og du har overhodet ikke villedet meg, det er bare min mening. :-)

Og jeg er sikker på at jeg hadde syntes at du var en spennende venninne, hvis vi hadde møttes "under andre omstendigheter" også. Kanskje fordi jeg kjenner igjen veldig mye av meg selv i deg, ikke at jeg ser på meg SELV som veldig spennende, men det er spennende å "komme over" noen med samme humor, interesser og som liker å "leke med de samme tingene".

Jeg syns du skal være stolt over å få henvendelsen jeg, ikke alle som får det her i verden. :-) Og være enda mer stolt over at du takket høflig nei. Og det at du nå kanskje er litt mer klar over hvorfor du sa nei, kan være med å løse noen tøffelproblemer?

Ha en fin dag videre, schnuppa!
Klem Jenny

elinAnita (eddaskreativiteter ) sa...

Men skrive det kan du ihvertfall veldig bra...du hadde nok gjort deg bra på TV og:)
Ha en fin fin dag
klemklem

Anonym sa...

Nydeli skrevet! Dette skal æ læs omijænn en dag seinere. D e så sant d du skriv :-) Lykke til videre
C

Hasigamas mamma sa...

Du skriver POKKER SÅ GODT! Og jeg kjenner meg veldig igjen i mye! Jeg er blitt en diplomat av rang!
Ønsker deg HERLIGE dager, med tøfler og kanskje et og annet par yttersko...
Stor klem
Lise

Synnøve sa...

Så bra skrevet. Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver.
Nydelige bilder.
Har vært veldig morsomt og sett deg på tv.
Klem Synnøve

Anette Willemine sa...

Ha, ha, herlig skrevet! Kjente meg igjen i mange av dine betraktninger og situasjoner.
Når det er sagt er jeg sikker på at du hadde klart deg utmerket på tv. Du er en stor personlighet og har akkurat den rette humoren til at det hadde blitt morsomt å følge med. Du hadde i så fall fått meg som seer!

Inspirerende bilder forresten. :)

Ønsker deg en deilig helg. Og du? La nå de tøflene få stå i fred en stund da.

God klem,
Anette Willemine

Hasigamas mamma sa...

Pssst! Heng opp gardinene dine, du! Og nyt følelsen av vår ENDA lenger!
Håper du har ei deilig helg!
klem
Lise

Datt sa...

Nå, altså, nå er det lov å være uenig, men du må ikke være så sint og streng! ;)
Mitt hus, mitt STYGGE, kjeeeedelige, uten-personlighet-kjøkken! :P

Line sa...

Dette var virkelig en tankevekker!
Herlig ærlig skrevet, rett fra levra slik det burde være. Du er tøff som tør si høyt det de fleste andre tenker i sitt stille sinn. Nettopp det gjør deg jo igrunn ganske spennende vil jeg si ;)

Takk for at du deler med og av deg selv, det bør vi alle bli flinkere til. Og du får meg nettopp til å tenke på mitt eget par med tøfler, og tærne inni som kanskje burde få lufte seg i ny og ne.

Ønsker deg en strålende uke!

From not to hot sa...

Du var en av de første bloggerne jeg oppdaget den gangen for så lenge siden da jeg begynte å blogge.

Så lenge jeg har lest bloggen din og når temaene har vært litt alvorlige, har du rørt ved et eller annet i meg. Mulig det er fordi jeg kan gjenkjenne meg selv i det du skriver. Og du skriver så utrolig bra. Du klarer å skrive lett om de vanskeligste ting, og det skal du ha masse ros for. Noen ganger når jeg leser innleggene dine ler jeg samtidig som jeg har klump i halsen!

Etter å ha lest dette innlegget ble jeg sittende lenge å tenke. Jeg har vært diplomat i mange år allerede, og det verste er at det har skjedd så gradvis at jeg nesten ikke har merket det. Jeg kjenner at innlegget ditt inspirerer meg til å ta på de litt trange skoene, ihvertfall for en stund. Jeg vet jo at tøflene venter på meg hvis jeg feiger ut :)

Tusen takk for et utrolig flott innlegg.

Legg inn en kommentar

Takk for at du legger igjen et spor! Det gleder! :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...