onsdag 5. september 2012

Ny "hverdag" i Marokko


Ja, jeg må nesten skrive hverdag i hermetegn, for det føles ennå uvirkelig. 
Tenk, jeg gjorde det faktisk! Tok permisjon, tok ungene ut av den norske skolen, pakket sammen og dro sørover i verden. 


Da jeg først tenkte tanken var den tett fulgt av en annen tanke; "...men slikt våger ikke du!!!!!"


Det føles ennå utrolig at jeg faktisk våget. 
Ja, det føles utrolig godt! :)
Nesten så jeg må bruke "knipe seg selv i armen"- klisjeen. Skjønt jeg har mest lyst til å slå meg på brystet som King Kong. Eller som Tarzan kanskje... for akkurat nå føler jeg for et "aaaaiii-aaiiii-aaaaa" jubelrop. :)

Jeg er HER. I Marokko! 
Landet jeg etterhvert anser som mitt andre hjemland, uten å ha tilbrakt lengre tid enn stadige ferier her. 1 uke, 3 uker... ja, opp til 6 uker. 
Men jeg har aldri bodd her. Aldri hatt hverdagen min her. 
Og det kjennes fantastisk å ikke telle dager til jeg skal hjem igjen. 
Et helt år! Bare avbrutt av juleferie i Norge. :)
"Aaaaiii-aaiiii-aaaaa!!!!!" :)

Muligens føles det ekstra utrolig at jeg er her, og er så lykkelig med det, ettersom jeg ikke bestandig har vært glad for å være i Marokko. Selv om landet bergtok meg da jeg kom hit første gang, for vel ti år siden, har det vært stunder der jeg var alt annet enn lykkelig over å være her. 

Mye passerer på ti år. På min første reise til Marokko var jeg så forelsket at jeg trolig hadde vært lykkelig under en presenning i Sibir-ørkenen.  Ja, dere kjenner sikkert følelsen. ;)
Men så... etter at den store forelskelsen hadde lagt seg... kan jeg ikke nekte for at jeg flere ganger tenkte "Søren og, Marokko IGJEN? Hvorfor kan vi ikke tilbringe en eneste ferie et sted jeg ikke drukner i slektninger, og hvor jeg ikke må sitte med et stivt påklistret smil, mens alle rundt meg snakker et språk jeg ikke forstår?"
Men det gikk seg jo til... som jeg har fortalt om før. :)

Kjærligheten til Marokko har vokst seg stadig større. 
Og mannen som introduserte meg for denne verden... tja... noen ganger endrer kjærlighet form! Jeg er ikke lenger så forelsket at krav til komfort er et ikke- tema (Jeg er derfor rimelig glad for at min marokkanske familie er en urban familie med komforten på stell! ;)), men jeg er blitt voksen nok til å sette pris på det dype vennskapet og den gjensidige respekten som har vokst frem mellom oss gjennom årene.  
Og jeg kunne vel knapt hatt noen bedre "bodyguard", guide og prutehjelp, mens jeg ennå knoter noe forferdelig med språket her. (Et særdeles vanskelig språk for en vokalavhengig nordmann. ;)) 



OG som personlig trener! :)
For jeg har ikke glemt hvorfor jeg tok dette sabbatsåret; Jeg skal komme meg i form!!!
Så jeg trener. Nesten hver dag. :)

Alt i alt har jeg det veldig fint! :)
Jeg savner ikke Norge og Villa Kaos... ennå. 
Om jeg savner noe må det være å dykke ned i en flaske vin for å finne sannheten om lykke, liv, sorg og kjærlighet, sammen med venninnene mine. Så derfor er jeg glad flere har planer om en tur hit. :) 

Og når det gjelder interiør... ja, det skjer ting på den fronten her også!
Jeg har nesten litt prestasjonsangst, for familien har ventet på at jeg skulle komme for å ta beslutninger om oppussing av flere boliger. :S
Men her peker jeg i det minste bare... jeg utfører ikke arbeidet selv. ;) 
Så får jeg bare håpe på at prestasjonsangsten ikke gjør pekefingeren min for nummen til å peke ut riktig retning!!!
(Dessuten har det hendt noe merkelig. Tvillingenes far har utviklet en egen interesse for interiør. Jeg får dermed ikke bestemme helt fritt lenger. Jeg vet ikke om jeg liker akkurat det. ;))

Stor klem

    

5 kommentarer:

Norwaystyle sa...

Jeg har savnet dine frisk-pust-innlegg og lurt mange ganger på hvordan det går med deg i Marokko. Godt å høre livstegn. Er det ei bloggedame jeg veit med bein i nesa, så er det deg. Du gjør det mange av oss bare drømmer om, så all ære til deg. Det så fantastisk herlig ut å trene på beachen. Her trener jeg på treningsrom, men det blir jo liksom ikke helt det samme. Skjønner godt at slektningene spør deg om interiørhjelp, for det kan du til gangs. Gleder meg til flere innlegg fra Marokko.

Ran sa...

Endelig var hun on-line igjen, herlig. Ler meg ihjel, din interiør-mania har smittet over på Dino, hvem hadde trodd det? Dette liker jeg, jenten med bein i nesen gjorde det så mange drømmer om, og har til og med jekket kravene til den store kjærleiken. Muligens det så kalles å bli voksen? Ikke vet jeg, bare vi kan være litt barnslig når vi er sammen :-) Blogg gjerne om fremgang på målene dine, så får du ekstra inspirasjon, det har funket før.

Savner deg på fjellet, huset står fint, tar ofte turen forbi. Gleder meg til det er 100 levende lys og du der igjen!

Hils "vårt" elskede Marokko, lev livet!

God klem fra din venninne

Synnøve sa...

Så bra at du har det fint i marokko. Jeg synes du er tøff som tar et friår, men unner deg det virkelig.
Må være veldig lærerikt og leve på en helt annen måte en hva vi gjør her hjemme. Det er ikke sikkert at vi heller sitter med fasiten på hvordan livet skal leves.
Ønsker deg lykke til med treningen:-)
Klem

Beth sa...

Som jeg har skrevet maaange ganger tidligere, DU er damen som får til det meste! :-))
Ønsker dere et flott og innholdsrikt år alle sammen!

STOOOOR klem fra Beth...

Unknown sa...

Klart vi kan være barnslige sammen Rannveig! :) Krysser fingre for å se deg i desember/januar.
Vårt kjære Marokko hilser tilbake. Du er savnet her. ;)

Klem

Ps! Ja, hvem hadde trodd Dino ble interessert i interiør?! Nå er det harde forhandlinger der han før var likegyldig. Men jeg får det stort sett (nesten) som jeg vil. ;)

Legg inn en kommentar

Takk for at du legger igjen et spor! Det gleder! :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...