Alle disse dagene...

De siste dagene har jeg tenkt litt. Og det vil si litt, for det er lenge siden jeg slo fast at å tenke ikke er bra. Ja, faktisk er det roten til alt vondt, for jeg er ganske sikker på at f.eks. meitamarker, som jeg er temmelig sikker på at tenker lite, ikke sliter mye med verken depresjoner eller kjærlighetssorg. Ikke bekymrer de seg for penger heller, eller for hva naboene mener. Eller venner for den saks skyld! De bare spiser og... ja det andre... og er rimelig lykkelige om de ikke selv blir spist. Tror jeg!

Jeg er med andre ord ingen tilhenger av å måtte "ta og føle på følelsene"- teoriene, selv om min "shit happens... bring it on... og gi meg noe konkret å fikse"- teori sikkert skårer dårlig i belærte kretser. Den fungerer for meg! Det vil si, jeg er sikkert slik passe merkelig skrudd sammen med plusser og minuser, og noenlude rimelig passe gal, som de aller fleste av oss. ;)

Men selvsagt tenker jeg en del likevel... det er liksom rimelig vanskelig å unngå, når man engang ikke er en meitemark... og det jeg nå har tenkt litt på er hva i all verden som får meg til å bruke så mye tid, krefter og ikke minst penger på å fikse, pynte og styre på i og rundt huset. Altså, huset fungerer jo akkurat slik som det er! Her kan man sove, spise og leve og både vann, avløp og elektrisitet fungerer som det skal... så hva driver meg? Noe pent å vise frem? Verdiøkningen jeg tilfører i investeringene? Noe helt annet?

Jeg landet på noe helt annet.

For meg er prosessen vel så viktig som resultatene fant jeg ut, og i første omgang fant jeg det berettiget å skylde på mine barn. Det er jo alltid greit å kunne skylde på noen andre! ;)  Jeg elsker mine barn, men det er ikke til å nekte at de låser meg en del til huset. Det er heller ikke til å nekte at karriæremessig er de en liten brems. Så ved å sette stort fokus på prosjektene i og rundt hjemmet oppnår jeg to ting; Å ha en hobby det er mulig for meg  å dyrke og jeg får et slags utløp for ambisjoner, innen de rammene som er gitt. Altså de rammene som innebærer henting og bringing, tidvis oppkast (som ikke nødvendigvis er mitt eget) og snørreneser, at en tur på Baluba er høyere prioritert enn en rangel på byen, og så videre, og så videre. 
Jeg husker jeg hadde en del andre ambisjoner. Mange faktisk. (Hvor i all verden ble de av???)

Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg innså at den teorien er en av de største løgnene jeg har servert på lenge. For jeg har alltid vært interessert i interiør... MEN den har unektelig økt på med årene. Omtrent synkront med at jeg gradvis oppgav drømmen om et lykkelig tospann ever after. Jeg byttet ut "tospann" med malingspann kan man nesten si. ;)

Så det er et substitutt fant jeg ut. All den tid og kjærlighet jeg kunne ha investert i et forhold gir jeg nå huset mitt. My love, som aldri protesterer, aldri svikter og som ikke engang er sjalu om jeg prioriterer annet en helg. ;)

Den hele og fulle sannheten? Vel... finnes noe slikt? :) Men det finnes nok elementer av sannhet i både første og andre teori. Og det jeg lurer på nå er selvsagt hva er det som får dere til å investere tid og penger (kanskje myyye tid og maaange penger) i å oppgradere en bolig som allerede fungerer i sin basisfungsjon? Er du slik passe sprø som meg, eller har du bedre argumenter? :)

Bildedrysset er selvsagt fra lilleterassen, som nå er blitt et koselig sted å være. Beklager at jeg lot dere vente så lenge på å få se benken (ennå med "lånte" puter... for klarer ikke bestemme meg), men jeg synes liksom ikke den var perfekt nok før jeg fikk wallstickersene på, og de måtte jeg vente litt på (fordi jeg bestilte sent! ;)).

Tusen takk til Hilde Heimdal forresten. Å bestille av henne er alltid litt julaften, for hun legger med slike søte små ektragaver. :) Jeg ble kjempeglad for dem! :))

Håper alle har en superfin uke! Klem